Gjesteskribent

Ketil Solvik-Olsen, Trine Skei Grande og Erna Solberg på konferanse i Stavanger om det grønne skiftet 25. oktober 2016. Her på Rosenberg på Hundvåg. Foto: Carina Johansen/Scanpix

Økonom Lars Peder Nordbakken fra tankesmien Civita kritiserer på Minervanett professor Thomas Hylland Eriksen for ikke å ha løsningen på hvordan vi «må skalere ned, senke tempoet og kjøle ned en overopphetet verden.»

Nordbakken hevder at professoren tar feil når han konkluderer at økonomisk vekst og vårt økonomiske system forutsetter billig (fossil) energi. Nordbakken begrunner dette med at EU-landene har opplevd økonomisk vekst etter 1990, samtidig som de samlede klimagassutslippene har gått ned. Han underslår imidlertid årsakene til dette.

Etter kommunismens fall ble gammel industri i Sentral-Europa nedlagt, og i Storbritannia har overgangen fra kullkraftverk til gasskraftverk medført store reduksjoner i CO2-utslipp. Mye industri har også flyttet til Kina, slik at de reelle utslippene av CO2 ikke er blitt redusert. Allikevel var det knapt nok nedgang i CO2-utslipp i Europa fra slutten av 1990-tallet frem til finanskrisen i 2008. Til tross for enorme investeringer i vindturbinanlegg og solpanelinstallasjoner, har Tyskland ikke redusert CO2-utslippene i vesentlig grad de siste 10 år.

Nordbakken har rett i at menneskelig oppfinnsomhet er den ultimate ressurs, og at fossil energi derfor ikke kan være det. Det er menneskets innovative evner som har gjort oss i stand til å nyttiggjøre oss store mengder energi til produksjon av velstand. Fossil energi er lite plasskrevende (høy energitetthet) sammenlignet med energi fra planter, vindturbiner og solpaneler, og kan anvendes etter behov.

Det er også riktig, slik Nordbakken hevder, at menneskelig oppfinnsomhet forutsetter frihet. Det er derfor bemerkelsesverdig at Nordbakken anbefaler Hylland Eriksen å ta lærdom av landsmøtet til De Grønne i Tyskland. Her besluttet De Grønne at innovasjon skulle underordnes deres økologiske forestillinger, helt i tråd med deres tidligere partiprogram, som krevde radikal omlegging (Umbau) av industrisamfunnet. Klimaendringene blir et påskudd for en samfunnsomveltning.

Det råder liten tvil om at De Grønne i Tyskland har sitt opphav i illiberale ideologier. Kommunistiske revolusjonære grupperinger meldte seg delvis kollektivt inn i partiet for å redde kommunismen på begynnelsen av 1980-tallet (Gerd Koenen). Mange av dem, som voldsmannen Joschka Fischer og Jürgen Trittin, fikk ledende posisjoner i partiet, og senere i den tyske regjering. Sistnevnte stod bak den tyske energiloven EEG, som har medført et strømnett på sammenbruddets rand og stor energifattigdom i befolkningen. En av grunnleggerne av Die Grünen var for øvrig Baldur Springmann, tidligere medlem av Schwarze Reichswehr, SA, SS og NSDAP.

Det er uforståelig at Nordbakken kan skrive at Hylland Eriksen vil finne et «tydelig liberalt fortegn» hos Die Grünen. For dem som derimot vil lese en kortversjon av The Madness of Crowds, kan sluttdokumentene om klimarettferdighet fra De Grønnes landsmøte i Tyskland anbefales. Men dette er neppe rette medisin for professor Thomas Hylland Eriksen.