Gjesteskribent

Fra Isfjorden på Vest-Spitsbergen den 27. september 2012. Foto: Bjoertvedt / Wikimedia Commons (utsnitt).

9. februar 2020 er Svalbardtraktaten 100 år. Dette feires med en storsatsing fra NRK: Over ni dager sender de sakte-TV døgnet rundt fra en seilas rundt øygruppen. Ingen tvil om at et slikt program vil være lærerikt for publikum, det være seg om de sitter pal foran skjermen dag og natt eller ser på når de har tid. Anbefales!

Svalbardtraktaten ble underskrevet i Paris 9. februar 1920, men trådte ikke i kraft før i 1925. Den slo fast Norges suverenitet på Svalbard og Bjørnøya, dvs. at norske lover og regler skulle gjelde for området. Men borgere fra alle de 44 landene som har underskrevet traktaten nå, kan bosette seg der og drive næringsvirksomhet, jakt og fiske i området. Norge forplikter seg til å likebehandle borgerne fra alle medlemslandene. I tillegg er Svalbard definert som demilitarisert område.

Kjernen i traktaten, Norges suverenitet over området, har ikke blitt direkte utfordret i fredstid, og mange mener at når det gjelder suverenitetsspørsmålet, bør Norge sitte stille i båten. Vi gjør klokest i å unngå forhandlinger som kan berøre spørsmålet om suverenitet, da dette er et ømtålig spørsmål. Men fortolkningen av avtalen blir ofte utfordret, spesielt på hvor langt geografisk Norges suverenitet strekker seg.

Arne O. Holm, Svalbard-kjenner og sjefredaktør i High North News, sier:

Don’t rock the boat er Norges offisielle holdning til internasjonale avtaler som regulerer Arktis, og det samme gjelder Svalbardtraktaten. Andre land ligger som gjedder i sivet dersom det åpnes for en større debatt fra norsk side, uten at jeg tror det ville rokket ved traktatens grunntone. Norsk suverenitet over Svalbard er overhodet ikke omstridt. I den grad det finnes stridstema, skyldes det nettopp traktatens 100 år lange historie. Egentlig er det ganske imponerende at et gammelt stykke avtale fortsatt er kraftig nok til å levere på moderne politikk.

Men fortolkningene av avtalen skaper altså ofte strid. For eksempel sier avtalen at andre lands rettigheter gjelder i territorialfarvannet, som nå er på 12 nautiske mil, men den sier ikke noe om rettigheter utenfor territorialfarvannet, altså i 200-milssonen og på kontinentalsokkelen. Norge mener at andre land ikke har rettigheter der, men mange stater er uenige i det. Derfor kan det av andre sees på som en provokasjon at Norge har tildelt oljekonsesjoner innenfor den såkalte «Svalbardboksen». Det er et område som ligger innenfor 10 og 35 grader øst og 74 og 81 grader nord. Russland, for eksempel, mener det er brudd på Svalbardtraktaten. Fra norsk synspunkt kan det sees på som en sterk markering av Norges suverenitet.

Det ferskeste eksemplet på motstridende fortolkninger er vel fra mars 2019. Kina trer inn på arenaen og ypper til strid. De har den frekkhet å kalle seg «en nær-arktisk stat», og gjør seg mer og mer gjeldende i nordområdene og på Svalbard. I en slik situasjon med «gjedder som vaker i sivet», er det viktig for Norge å vise sin tilstedeværelse. I mars 2019 jobbet Norge med en strategi for en tydeligere norsk tilstedeværelse av forskere på Svalbard og satte for første gang rammer for forskningen der. Norge bestemte at det kun skal forskes på naturvitenskap i Ny-Ålesund og forskningen skal publiseres på engelsk.

Dette falt kineserne i Ny-Ålesund tungt for brystet. De har opprettet en forskningsstasjon i «byen» og har fått brakt dit to tunge løvestatuer fra Kina for å markere revir ved inngangen til stasjonen. Nå protesterte de. Det kinesiske polarinstituttet skrev i sitt høringssvar at de forbeholdt seg retten til å forske på hva de ville. De kunne tenke seg å bruke sin forskningsstasjon til både samfunnsvitenskap og juss, og også begynne med gruvedrift og kanskje turisme.

«Ny-Ålesund skal være et sted for klimaforskning, ikke alt mulig annet», sier direktør i Norsk Polarinstitutt, Ole Arvid Misund. Og UDs statssekretær, Audun Halvorsen, sier forskningsaktiviteten på Svalbard må skje i tråd med relevant norsk regelverk, herunder svalbardmiljøloven.

Forsvarssjef Håkon Bruun-Hanssen har også lagt merke til kinesernes svar. I sin årlige forsvarstale sa han:

Nordområdene og Arktis har fått økt oppmerksomhet, og vi ser at interessemotsetningene blir mer fremtredende. Russland vil beskytte og regulere sine rettigheter i nord og søker samarbeid med Kina i denne sammenheng. Land som USA og Storbritannia ønsker ikke regulering, men vektlegger alle former for navigasjonsfrihet. Det siste året har vi også sett stormaktene teste hverandre over bevegelsesfriheten i den nordlige sjørute. USA kritiserer Russland for å ta seg til rette i Arktis og er mot et kinesisk nærvær i regionen. Kina er opptatt av tilgangen til naturressursene og søker forfeste i regionen. Deres invitasjon om debatt om hjemmelsgrunnlaget i Svalbardtraktaten er i denne sammenheng bekymringsfullt sett med norske øyne. Et russisk-kinesisk samarbeid i nord vil kunne utfordre våre interesser i området.

Nå gjelder det for Norge å forsvare «sitt arktiske smykke». Det gjør de best ved å være til stede. Men: For ti år siden var sju av ti svalbardianere nordmenn, i dag er det bare rundt fem av ti.

 

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!