Tavle

Speaker i Representantenes hus Nancy Pelosi og lederen for etterretningskomiteen i samme kammer av Kongressen, Adam Schiff, også han demokrat fra California, under en pressekonferanse på Capitol Hill i Washington den 2. oktober. Kroppsspråket er egnet til å vise at de kjemper en innbitt og rettferdig kamp. Men er dramaturgien helt overbevisende? Foto: Susan Walsh / AP / Scanpix.

Jeg gikk sammen med disse menneskene på skolen.

De var alltid først ute med frenetisk håndsopprekning for å vise læreren hvor dyktige de var, og raske til å sette opp geskjeftige englefjes og smiske oppover for å erobre lederstillingene i ulike gruppeinnsatser.

Når så posisjonen var etablert ble man gjerne meget myndig og høy og mørk, og var ikke redde for å dele ut uthengning og straff til undersåttene hvis man skulle sette seg opp mot kollektivet. Et kollektiv som selvfølgelig i ett og alt skulle innrettes etter ledernes fortolkning av verden og virkeligheten.

Jeg tenkte allerede dengang at disse innsnevrede, smiskende og sosialklatrende diktatorspirene ikke var noe særlig lette å like, og at slike mennesker ville jeg helst ha så lite som mulig å gjøre med i fremtiden. Jeg merket meg også at de sjelden tenkte nye tanker eller var spesielt kreative. Man fløt gjerne på andres innsatser, men fremla til slutt gjerne både originale tanker og gode resultater som om var de suget av eget bryst.

Vi kjenner alle typen. De geskjeftige, kaklende, poserende og kollektivistiske. Du finner dem sjelden som gründere, entreprenører og selvstendige. Men de er lette å finne der fruktene av andres innsats og arbeid skal fordeles. Og de er nesten sykelig opptatte av å presse sine egne verdensoppfatninger på andre. For bare alle kan tvinges ned i deres egne snevre maler for idealsamfunn og livsførsel, så vil verden bli helt perfekt.

Uten at de forøvrig bryr seg så mye om å passe i disse malene selv. Om det skulle være opportunt å ta litt større plass, så er jo akkurat de så begavede og oppofrende og innsiktsfulle og spesielle, at det nesten er både naturlig og riktig.

Der de løper rundt og er skittviktig travelt opptatt med å legge føringer for andres liv. Og bruke andres penger, i et jag etter både posisjon og realisering av egne kjepphester.

De ble politikere, selvsagt.

Og jeg har alltid latt meg forundre storlig, over at det er til nettopp disse vi har overlatt styringen av land, folk, fremtid, og skjebnefelleskap.

 

Opprinnelig postet til kommentarfeltet til Christian Skaugs tekst om krigen mot kjøtt.

 

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her. Nå satt ned fra 299 til 210 kroner!