Kommentar

Statsminister Erna Solberg tar selfie i forbindelse med statsrådsskiftet. Foto: Terje Pedersen/NTB scanpix

Den nye regjeringen er et speilbilde av offentlig sektor. Klimaomsorg og miljøterapi presenteres som bærekraft av den nye Solberg-regjeringen. Kvinner, myke menn, mistillit og feighet kamuflert som moral er oppskriften på et regjeringsprosjekt som vil ende i kaos.

Det viftes med regnbueflagg, det gråtes, det tas selfies, og utenriksministeren forteller på Lindmo om hvor riktig det føles å ha hentet barna. Flertall der, altså, det handler ikke lenger om det antatt syke barnet; nå er det barna, som om den fremdeles ferske regjeringskrisen aldri handlet om å hente IS-kvinnen til Norge eller ei. Den nye regjeringen er en myk, rødgrå substans med dels svært uerfarne mennesker, mange følelser og stor tro på at bærekraft skapes best gjennom avgiftsøkninger og avvikling av norsk sokkel. Følelsen av seminar og skinntilgivelser er overhengende, her skal klimaomsorg og miljøterapi møte Norges fremtidige utfordringer. Vi skal stole på at de gjør det beste de kan for oss, og at sammensetningen av folk med svært diskuterbar kompetanse er basert på et bedre verdisyn. De slemme er borte fra regjeringskontorene.

I militæret gir man medaljer til folk som er villige til å ofre seg selv for andres skyld. I politikken belønnes folk som er villige til å ofre andre for egen vinning. Etter å ha sett den nye regjeringssammensetningen, og ikke minst etter å ha sett utenriksminister Søreide på Lindmo, er det lett å tenke at militæret har bedre folk. Det er lett å tenke at gode mennesker velger militæret, de velger ikke politikk, de velger militæret fordi de er innstilt på å tjene andre. Men den konklusjonen er helt feil. Dypest sett er det et spørsmål om ledelse, og det er et spørsmål om moral.

Tillit og samarbeid

Vi har alle sett intervjuer med soldater som har risikert eget liv for å redde en hardt skadet medsoldat i aktive krigshandlinger. De svarer alltid det samme når de blir spurt hvorfor de gjorde det. «Fordi han ville gjort det samme for meg.» Det handler om en dyp følelse av tillit og samarbeid.

Problemet med konseptet tillit og samarbeid er at det er følelser, ikke instruksjoner. Du kan ikke bare si «Stol på meg», og så gjør folk dét. Du kan ikke bare gi folk ordre om å samarbeide, og så samarbeider de. Det er ikke slik det fungerer. Det er en følelse.

Hvis du reiser 50.000 år tilbake, til Homo sapiens’ tidlige dager, var verden fylt av farer, av krefter som jobbet veldig, veldig hardt for å drepe oss. Enten det var været, mangel på ressurser, kanskje en sabeltiger, så jobbet alle disse kreftene for å redusere levetiden vår. Vi utviklet oss til sosiale dyr, vi levde sammen og jobbet sammen i stammen, hvor vi følte tilhørighet. Og når vi følte oss trygge blant våre egne, så fikk vi en naturlig reaksjon av tillit og samarbeid. Det har fordeler.

Det betyr at du kunne sove om natten og stole på at en mann fra din stamme holdt utkikk etter farer. Hvis vi ikke stoler vi på hverandre, hvis jeg ikke stoler på deg, så vil ikke du se opp for farer mens jeg sover. Det er et dårlig overlevelsessystem.

Det fungerer på samme måte i dagens verden. Verden er full av farer. Det kan være opp- og nedganger i økonomien, usikkerhet i oljemarkedet, fremvekst av islamisme eller kamp om ressurser på annen måte. Vi kontrollerer ikke disse kreftene, de vil alltid være til stede i en eller annen form. Og det er da lederskap er avgjørende, fordi det er ledelsen som setter standarden for forholdene på innsiden av fellesskapet i flokken sin. Når en leder tar valget om å sette tryggheten og livet til sine folk først, ved å ofre sin egen bekvemmelighet og personlige vinning, det er først da ledelse fungerer godt.

Feminisert ledelse

For 50.000 år siden fantes det ingen likestilling slik vi kjenner likestillingen i dag. Det var mennene som holdt vakt, og det var mennene som samarbeidet om å bygge et fellesskap mot farer. At menn har bedre evne til å samarbeide, forklares med at menn hadde stor fordel av å lære av andre når de skulle jakte, krige, forsvare flokken og oppnå suksess for å få reprodusert seg. Kvinnene holdt seg stort sett til sin egen familie og noen få nære betrodde. Med ansvar for barn og avhengighet av mannens beskyttelse og ressurstilgang var det helt nødvendig å innrette seg slik at man anså andre kvinner som potensielle trusler mot familielivet.

Det er latterlig å påstå at vi fungerer så primitivt i dag, vi utstyres med like mye intelligens og like valgmuligheter. Men fra biologiens side henger noen ting fremdeles igjen i oss. Kvinner skårer udiskutabelt høyere på nevrotisisme enn menn, og dette har direkte konsekvenser på ledelse i likestilte samfunn. Det er mange fordeler ved nevrotisismen, vi kan på mange måter takke dette personlighetstrekket for utvidet empati og mindre skråsikkerhet. Men nevrotisismen har sine nedsider. Det er det eneste personlighetstrekket som korrelerer negativt med ledelse.

Kvinnene ser ut til å tvile og bekymre seg mer enn sine mannlige lederkollegaer, og de foretrekker som tidligere nevnt å omgås mennesker som ikke utgjør noen trussel mot deres posisjon i flokken. I den nye regjeringen ser Erna ut til å ha satt teorien ut i praksis. Sensitive menn og kvinner som ikke utfordrer henne skal utføre ledelsen av et land som framstår like splittet som regjeringen ble i forrige uke. Det kan ikke ende godt. Tvert imot er denne regjeringen et tapsprosjekt fra starten av, for det finnes ingen tillit igjen i store deler av folket. Da må det gå galt.

Feighet kamuflert som moral

Regjeringen selger inn en historie om at FrP trakk seg fra samarbeidet fordi de ikke ville redde et alvorlig sykt barn. Utenriksministeren smykker seg med humanisme og gode verdier, den nye regjeringen har alle de rette holdningene og framstår mer politisk korrekt enn noen tidligere regjering.

Det er stikk motsatt. Grunnen til at så mange folk uttrykker sinne mot politikerne, er ikke at de har hentet tilbake barna. Det handler ikke om barna. Det handler om påstanden om at familien er hentet grunnet barnets sykdom, når det framstår stadig tydeligere at hele familien er hentet på grunn av politikernes behov for å føle seg moralsk overlegne. Folk innser at samfunnskontrakten er brutt, at regjeringen er villig til å forhandle med IS-kvinnen for selv å framstå som gode. Det er et brudd på prinsippet om ikke å forhandle med terrorister og å tjene sitt folk. Det er å unnlate å holde vakt mens vi sover, det er å etterlate folk med en opplevelse av å være utrygge og ubeskyttet. Det er nevrotisismens seier over det samvittighetsfulle.

Nietzsche har vært død i 120 år, men hans ideer om moral som feighet er fremdeles relevante, spesielt i en tid der nevrotisisme står i veien for lojalitet og ledelse. Han hevdet at tradisjonell moral oftest er feighet. Å ta humanistiske avgjørelser gjøres oftest ikke fordi folk er gode mennesker, det gjøres fordi de er for redde til å gjøre noe annet. Når denne feigheten kamufleres som moral, utelukkes muligheten til å gjøre det beste, fordi ingen kan være et godt menneske uten å integrere egen evne til aggresjon. Uten noen evne til å si nei vil du stå overfor mennesker og situasjoner der de hever innsatsen, og du taper. Det er umulig å ta slik ledelse på alvor. I denne sammenhengen er den nye regjeringen en lavthengende frukt. Ikke minst fordi den i tillegg til å gjenspeile offentlig sektors feminine verdier, framstår stolt av det. Den blir sin egen parodi.

Militære vet at strategi er helt avgjørende, også når du begynner å gå på tap. Det naturlig strategiske er å rykke tilbake, samle troppene, analysere tapene og gjenopprette felles front. Du bruker ikke en betydelig andel av krigsressursene dine på å akselerere utryddelse av egen hær. Det er kontraproduktivt å gjøre noe slikt, det påfører deg langt større tap enn nødvendig, det skaper kaos og umoral. Den eneste krigssituasjonen der det er ønskelig å bruke maksimalt av ressurser på selvdestruksjon, er når du sikter mot maksimalt oppnåelig kaos på kortest mulig tid. Motivet bak selvdestruksjon i krig er oftest at all tillit og alt samarbeid innad er borte.

Det er bare å gratulere alle partier som står utenfor dette prosjektet.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.