Kultur

 

December 8, 2019.COMEDIAN.Maurizio Cattelan’s USD 120,000 banana eaten by artist David Datuna at Art Basel Miami ..COMEDIAN Banana work by Italian Maurizio Cattelan was sold for USD120,000 at Art Basel Miami .Archive file of Banana peel. Photo. Del Puppo/Zuma/Scanpix

Flere enn meg ble sikkert oppskaket da meldingen om at det berømte verket «Comedian», laget av den italienske kunstneren Maurizio Cattelan, var blitt ødelagt. Da det ble vist og solgt på utstillingen Art Basel Miami Beach gikk verket for den nette sum av 1,1 millioner kroner. Prisen var høy, men Cattelan var en meget skattet samtidskunstner, jevnlig omtalt i aviser og kunstmagasiner og jaktet på av pengesterke samlere.
Verkets gjenstandskarakter, en banan tapet opp på galleriveggen, er kanskje ikke så oppsiktsvekkende. Den må vi da heller ikke feste oss ved, det er konseptet «Comedian» som er det kunstnerisk verdifulle og enestående. Nå er det ikke konseptet som er ødelagt, eller skal vi si fortært, for bananen ble nemlig spist, og det av en annen kunstner, David Datuna. I meldingen sies det at han skrellet den først, mulig av respekt for verkets iboende mening, eller rett og slett fordi skallet var uspiselig.

Men selve bananskallet kan også ha en kunstnerisk og konseptuell dimensjon. Det vet polfarer og kunstsamler Erling Kagge alt om. For noen år siden kjøpte han et konseptuelt bananskall på utstilling for 90 000 kroner. I handelen inngikk også et sertifikat utstedt av kunstneren som gir Kagge rett til å stille ut bananskallet på en hvilken som helst mønstring. Antagelig var ikke David Datuna klar over bananskallets økonomiske og kunstneriske verdi. Han var bare opptatt av det matnyttige ved frukten, for som alle samtidskunstnere vet så er det kunstneriske noe som sitter i hodet og ikke i materialiteten.

I middelalderen trodde folk at det var ånder i stokk og sten, i altertavler og relikvier. Med opplysningstiden ble vi kvitt slik overtro og i dagens kunstforståelse er verkets iboende mening en reminisens fra førmoderne tid. De kunstneriske konseptene trenger nå hverken form eller fysisk innpakning, de er ren ånd og eksisterer bare i et skapende hode. Hegel tok derfor helt feil da han hevdet at ånden måtte objektivere seg i materialiteten for å bli sansbar virkelighet og dermed erkjennbar.

Dessverre døde filosofen Hegel så han fikk ikke sett bananskallet til Erling Kagge og den oppklistrede bananen til Maurizio Cattelan. For her bekrefter jo kunstnerne at en konseptuell ånd både kan være levende og virkelig uten materialitet, men bare innenfor bestemte rammer der økonomisk og kunstnerisk svindel har fritt spillerom. De to veverne i «Keiserens nye klær» var de første som gjorde butikk av den konseptuelle taktikken. Bare de kunne se kunstskjønnheten i de vevde stoffene og forstå hvor beåndet og følsom tilvirkningen var.

Men de usynlige vevnadene kostet flesk, i likhet med dagens utstilte bananer og bananskall. Kunstlivet er stappfullt av små og store keisere som trives i den frie meningstomheten, og har penger nok til å holde kunstløgnene i live. Når ingen ting er godt eller dårlig, sant eller falskt, så finnes det ingen annen målestokk enn økonomien og dens potensiale til å bekrefte eiernes sosiale og kulturelle status. Søren Kierkegaard karakteriserer tilstanden som det estetiske stadium, der egoisme og hedonisme styrer enkeltmennesket. I kunstfeltet er denne tilstanden optimalisert, som en gradvis nedbygging av moral og fornuft. Man kan også betrakte kunstsituasjonen utviklingshistorisk, fra sann opplysning til løgnbasert kreativitet.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!