Migranter går i land fra norskeide Ocean Viking, 16. oktober 2019. De har kommet seg over Middelhavet og til den italienske byen Taranto, til de forjettede land i Europa. Hvor, av hvem og hvordan de skal integreres og finne arbeid, er det ingen som snakker høyt om. Foto: EPA/INGENITO/NTB Scanpix

For et år siden ble Marrakesh-avtalen, eller «Global Compact on Migration» vedtatt med akklamasjon. Norge var med på ferden, selv om Frp reserverte seg. Både migrasjonen og politikerne fortsetter som før. Migrasjonen øker, og politikerne later som om de har kontroll.

Ifølge UDI har 2136 søkt asyl i Norge så langt i år.  I 2018 fremmet i alt 2655 søknad om asyl. Men, når det gjelder familieinnvandringen til Norge, ser det ut til å kunne bli en økning på rundt fem til ti prosent fra fjoråret. Ved utgangen av oktober i år hadde 9550 personer fått innvilget familiegjenforening, mens det i 2018 var 10.940 som kom til landet på familiegjenforening.

Ikke bare migranter som kommer

Statistikkene kan altså se tilforlatelige ut, for Norges del. For Europa er situasjonen langt verre. Som vi skrev i begynnelsen av november er det stor frykt for en ny migrantbølge fra Tyrkia. Ikke alle søker seg over til de greske øyene, flere og flere velger den østlige ruten over Balkan.

På den andre siden av Middelhavet er det jo ikke så langt fra Marrakesh-avtalens «hjemland» over til Gibraltar og Europa. Der kan det se ut som om det går mot en halvering av tallene fra ifjor, fra vel 65.000 til noe over 30.000 migranter.

Men, det er altså ikke bare migranter som kommer sjøveien over til Europa. Migranttrafikken er ofte knyttet opp til narkotikasmugling, og om tallene på migranter har gått noe ned, har bakmennene ― og det er ofte de samme for både migranter og narkotika ― reagert med mere vold, slik blant annet Gibraltar Chronicle (bak registreringsmur) rapporterer om:

In the Strait of Gibraltar, EU drug officials find worrying trends

I dokumentet avisen refererer til fortelles det om hvordan kriminelle gjenger bruker vold for å kontrollere de forskjellige fasene av smuglingen. Håndgranater og våpen er ikke lenger bare et svensk fenomen.

The document noted how organised crime gangs often turned to violence to control different stages of the supply chain, with reports of public shootings and violence in several EU countries.

French police even reported seizing hand grenades during operations targeting traffickers.

Uten ror

Selv om EU desperat forsøker å gi inntrykk av at de står sammen og har kontroll på migrantstrømmen, ligger det udetonerte migrant-miner i fleng for et Europa uten ror og reell styring. Situasjonen i Tyrkia er en slik mine, situasjonen i Libya er en annen. Der melder Brüssel-baserte EU Observer  tirsdag at selv EU frykter hva som kan skje dersom de stridene partene i Libya tar krigen for fullt inn i hovedstaden Tripoli. Byen har to millioner innbyggere, derav flere hundre tusen illegale migranter fra flere afrikanske land, Eritrea, Somalia og Bangladesh. Blir det gatekamper kommer både libyere og migranter til å forsøke å komme seg over til Europa, da i første rekke Malta og Italia.

Vi vet og vi ser daglig eksempler på at Europa allerede har nådd metningspunktet av problemer knyttet til migrasjon. Likevel fortsetter asyllobbyen med norske Ocean Viking i spissen,  sitt arbeid med å bringe stadig flere migranter inn i Europa.  Polariseringen av det politiske landskapet er nå så sterk at etablerte partier, nå er blitt reelt redde. De de frykter mest er ikke problemene som følger i migrantenes kjølvann, men at vanlige folk skal forstå at de ikke har kontroll.

Et særdeles eklatant eksempel på denne frykten kom vår tidligere utenriksminister og forsvarsminister fra Arbeiderpartiet, Espen Barth Eide med, da han i august talte på Sikkerhetsseminaret til Den norske Atlanterhavskomiteen. Pro Patria, organet til Norske Reserveoffiserers Forbund var tilstede.

I saken med overskriften Sikkerhetsseminar nesten uten motforestillinger (side 34-36) siteres Barth Eide slik, svart på hvitt:

― Viktigere å gi inntrykk av å ha kontroll over grensene, enn virkelig å ha det. Dette for å demme opp mot populistiske partier og regimer. Rene ord fra Arbeiderpartiets tidligere forsvars- og utenriksminister, Espen Barth Eide.

«Marrakesh: En stor skinnende løgn» skrev vår redaktør Hans Rustad 15. desember 2018. Jeg vil anbefale leserne et gjensyn med den artikkelen. Ordene er ikke mindre sanne i 2019.

Kjøp essayet Sammenstøt mellom sivilisasjoner? her!