Kommentar

Mardøla 19700803.Etter beslutning om utbygging av østre Mardalsfossen, med Norges høyeste fossefall på 655 m, hvorav 297 m loddrett, samlet aksjonister fra samarbeidsgruppen fra «Natur og Miljøvern» seg til demonstrasjoner på fjellet midt imellom Rauma og Nesset kommuner. Her demonstrantene foran anleggsmaskinene som de midlertidig klarte å stanse.Foto: Erik Thorberg / NTB / Scanpix

I 2020 er det 50 år siden Mardøla-aksjonen, en protestaksjon som rettet seg mot utbyggingen av Mardalsfossen i Eikesdal (Møre og Romsdal). Den var en av Norges høyeste fosser i fritt fall, og et spektakulært skue når den hadde full vannføring.

Aksjonen ble planlagt året før av en løs sammenslutning av filosofer, fjellklatrere og friluftsmennesker, pluss noen studenter. Det var starten på «samarbeidsgruppen for natur- og miljøvern» (snm), men vi var ingen stor gruppe, bare en 10 – 12 personer, som møttes jevnlig for å diskutere hva vi kunne gjøre for å sette natur- og miljøvern på den politiske dagsorden.

På den tiden var det kraftsosialisme i alle partier, det var bred enighet om at hver foss og hvert vassdrag skulle bygges ut. Det toppet seg i 1969, da Stortinget hadde vedtatt å bygge ut Mardalsfossen. Nå skulle den legges i rør og dermed ville en av de vakreste naturmiljøene i Norge bli rasert. Noe måtte gjøres, mange fosser sto for fall på Vassdragsvesenets plankart, og tiden var moden for å aksjonere. Det ble starten på samarbeidsgruppen for natur- og miljøvern (snm). De fleste var velinformerte og samfunnsengasjerte når det gjaldt naturforståelse og naturforvaltning, og vi ble enige om en felles plattform for å gjennomføre aksjoner i form av sivil ulydighet.

Etter mye diskusjon og planlegging gikk vi sommeren 1970 til aksjon mot Mardøla-utbyggingen i fjellområdet over Eikesdalen. Vi slo oss ned i traseen der bulldosere og gravemaskiner skulle bygge vei for utbyggingen. Her lenket vi oss fast og holdt stand noen uker. Det ble raskt presseoppslag og mange sympatisører strømmet til. Og da politiet endelig dukket opp, kom også filosofen Arne Næss på valen, fraktet opp med helikopter. Han hadde aldri vist interesse for vårt engasjement, enda vi holdt til på Institutt for filosofi, men han luktet vel blitzregn og mediekjør, så han lot seg villig bære bort av politifolk, mens norsk og internasjonal presse knipset årets bilde.

Mardøla-aksjonen oppnådde bred dekning i mediene, både her hjemme og utenlands. Det var første gang i norsk historie at noen gjennomførte en aksjon i form av sivil ulydighet, rettet mot kraftutbygging og med krav om en bedre forvalting av våre natur- og miljøverdier.

I utgangspunktet var aksjonen upolitisk, selv om forvaltningsansvaret lå hos politikerne. For oss handlet det primært om natur- og miljøvern, og at landets innbyggere skulle bli klar over hvilke vakre og storslagne naturverdier vi rådet over, og dermed ta ansvar for hvordan de ble forvaltet. Slik sett var aksjonen meget vellykket, i løpet av kort tid fikk vi hundrevis av henvendelser om støtte og medlemskap i snm.

Så langt hadde vi ikke tenkt, vi var jo bare en liten, løs gruppering og ingen forening eller organisasjon, men med større oppslutning og flere aksjoner ville en mer opplyst naturforvaltningen kunne bli et fast innslag på den politiske dagsorden.

I tiden etter Mardøla-aksjonen ble det dannet en rekke snm-grupper, hvilket førte til et behov for organisering og samkjøring. Man trengte en ledelse og klarere retningslinjer, noe som førte til et administrert engasjement som torpederte den frie spontaniteten vi var fortrolige med fra starten av.

Det mest problematiske med organiseringen var at verneperspektivet ble politisert og dreiet over i en venstreradikal retning. Dette var tidlig 70-tall og marxist-leninistene infiltrerte de fleste fagfelter og samfunnsområder. De kuppet snm-prosjektet og dermed var det over og ut for de opprinnelige initiativtakerne. Men da hadde vi allerede fått en miljøvernminister, som fra 1972 var mer bevisst kraftutbyggingens konsekvenser for naturforvaltningen. Etter hvert gikk ml-bevegelsen under jorden, der den la om strategien fra politisk intervensjon til kulturpolitisk infiltrasjon i statsadministrasjonen, i mediene og i skoleverket.

Tross politiseringen av snm-prosjektet ble Mardøla-aksjonen en viktig merkestein i natur- og miljøvernkampen, enn så lenge. Det har gått 50 år siden den gang, og vi er nå inne i en ny og helt annerledes naturtenkning og verneforståelse. Tidligere så man på fremtiden med et positivt blikk, samfunnsutviklingen trengte bare noen justeringer, så ville paradiset dukke opp. Slike utopier finnes ikke lenger, ikke en gang hos marxister. Nå går alt til helvete, hvis vi ikke blir grillstekt av den globale oppvarmingen før djevelen slår kloa i oss.

På 70-tallet hadde vi ingen klimaangst, bare en bekymring for at kraftutbyggingen løp løpsk og skaperverket ble skadelidende. I de 50 årene som har gått siden Mardøla, er naturen blitt så misbrukt og utarmet at vi må verne om oss selv. Det er blitt kamp om ressursene og levekåra, derfor vil noen tvinge oss inn i skammekroken og drenere vår velstand til et felles, globalt nivå. Det handler ikke lenger om vern og omsorg for naturen, men om å bruke klimaforskernes dommedagsvisjoner som et strategisk virkemiddel i en politisk og økonomisk globalisering.
Dette er den nye verneinteressen, ikke for den rene naturen, men for menneskenaturen og dens maktambisjoner. Klimakrisens dystre utsikter gir også drivstoff til venstresidens drøm om en negativ utopi – nemlig den globale revolusjon. Derfor vrimler det av gjenfødte marxist-leninister i det rød-grønne felttoget mot endetiden. Nå kjenner vi faktisk lukten av de venstreradikales maktambisjoner i alle miljøer. Endelig kan marxist-leninistene komme i posisjon igjen og være en viktig aktør i det store sivilisasjonshistoriske tilbaketoget.

Les også

Les også