Sakset/Fra hofta

Eldre- og folke­helse­minister Sylvi Listhaug på besøk ved Hobøl Bo- og behandlings­senter den 13. mai 2019. Foto: Berit Roald / NTB scanpix.

Sylvi Listhaug sier at en kan lære mye av omsorgen og respekten for de eldre, som mange innvandrere har tatt med seg til Norge.

Det er riktig at i mange kulturer tar familien godt vare på de eldre. Og også på hverandre. Slik var det i Norge bare for noen generasjoner siden. Vi kan lære mye av dette, sier Sylvi Listhaug.

Årsaken til at familien tar vare på sine eldre i mange land, er selvsagt omtanke og respekt, men også at en lever i et samfunn hvor staten ikke yter velferd og ansvar overfor et fellesskap, slik den norske staten gjør, og en kan rett og slett ikke ta i betraktning at det offentlige vil stille opp. En er prisgitt slekt, klan og omgangskrets, og hver og en må ta vare på seg og sine.

Takket være fellesskaps­følelsen og velferds­tanken har vi et system i Norge idag som ivaretar barn, unge, svake og eldre, der det fulle ansvaret tidligere hvilte fullt og helt på slekt og familie.

Det er positivt. Men ikke udelt positivt.

I vårt samfunn har dette i mange tilfeller gått over fra å være en støtte, til å bli en grunnpillar – i negativ forstand. Danske Mikael Jalving skrev en gang om velferds­staten som utartet til en omseg­gripende passivisering av og ansvars­fraskrivelse for enkelt­individet. Det er en korrekt observasjon.

Samtidig, i land hvor en ikke har slike ordninger eller noen sterk tilknyting til staten, eller oppfatning av fellesskap, og i tillegg omfattende korrupsjon og lav tillit til myndighetene, blir det slik at hver og en er henvist til å ta vare på sine.

Det er heller ikke udelt positivt.

Omtanken er en nødvendighet fordi staten og fellesskapet ikke fungerer tilstrekkelig.

Når folk fra slike samfunn møter det norske, møtes to ulike oppfatninger av samfunn og stat i forhold til klan, slekt og familie.

Tilliten til staten (den norske), myndigheter og det offentlige er ikke-eksisterende, og lojaliteten til klan og familie er sterkest.

I Norge møter denne oppfatningen et samfunn hvor de fleste av oss i stor grad fremdeles stoler på, og forlanger av, det offentlige at det skal ta et stort ansvar og omsorg for våre barn, unge, syke, arbeids­ledige og eldre.

Både velferds­staten og familie/klan-tilhørigheten har altså fordeler, men også ulemper.

Omtanke for sine nærmeste er grunn­leggende. Og også tanken om at vi også har et ansvar, hver og en, overfor et større fellesskap.

Jeg tror for min del at begge oppfatninger av stat og fellesskap i forhold til slekt og familie har noe å lære av hverandre.

Og vi som bor i Norge idag, uansett opprinnelse, har samtidig også et ansvar for å opprett­holde en tillit­vekkende forvaltning. Både på nasjonalt plan og i kommunene.

Har vi ikke det, er vi tilbake til klans- og slekts­samfunnet.

 

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!