Uartikulert kollektiv skriking som politisk metode har en forholdsvis kort historie i Norge, men manifesterte seg den 23. november 2016, da det ble organisert et hylekor mot daværende innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix.
Fredag 30. august samler antakeligvis hundretusener av mennesker seg for å slippe ut unødvendig mye CO2. Det skal magetrekkes frisk luft i monn, før det skal primalskrikes til krampe og brokk over det ganske land. I mengden av brølere vil vi i tillegg til menigmann finne mediepersonligheter, politikere, haugevis av magistere og sannsynligvis en Ph.D. eller 9.
Alle som deltar på dette arrangementet, forventes altså å gaule til blodkarene sprekker. Ved å utføre denne aktiviteten formelig spyr man ut CO2 i mengder for å advare mot farene ved utslipp av nettopp CO2. Gitt premissene demonstrasjonen legger til grunn, er man altså på alle måter mer klimavennlig dersom man holder seg unna og puster rolig.
Det er noe poetisk og mørkt over dette her, og jeg kan ikke annet enn danne meg et fantasibilde av at det sitter noen «samfunnskoordinatorer» et sted og ler seg så skakke at de går gjennom en pakke Tena i timen.
Presumtivt intelligente mennesker møter frivillig opp og lar seg så eklatant selvmotsigelig avbilde, filme og forsøke å overgå hverandre i noe som ikke kan beskrives med andre ord enn ukritisk og hemningsløs hengivenhet.
Hvor langt kan folk dras mon tro? Hvor langt frem i vår dystopiske fremtid ligger f.eks «KliMartyrSpranget – 500 frivillige flyr fallskjermfritt fra Fjellhylla»?
Vi som har vokst opp med Lemmings på EDB-maskinen, har lenge småhumret over ganske tydelige paralleller i befolkningen, men det begynner nå fort å bli litt for mye av det gode til å smile noe særlig.
Selv skal jeg meditere under demonstrasjonen i morgen. Fokusere på rolig pust, lav hvilepuls og fred i sjela. Godt for alle slags klima og miljø det.
Skrik med måte.
Namaste
Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!