Uartikulert kollektiv skriking som politisk metode har en forholdsvis kort historie i Norge, men manifesterte seg den 23. november 2016, da det ble organisert et hylekor mot daværende innvandrings- og integrerings­minister Sylvi Listhaug. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix.

Fredag 30. august samler antakeligvis hundre­tusener av mennesker seg for å slippe ut unødvendig mye CO₂. Det skal mage­trekkes frisk luft i monn, før det skal primal­skrikes til krampe og brokk over det ganske land. I mengden av brølere vil vi i tillegg til menigmann finne medie­personlig­heter, politikere, haugevis av magistere og sann­synligvis en Ph.D. eller 9.

Alle som deltar på dette arrangementet, forventes altså å gaule til blod­karene sprekker. Ved å utføre denne aktiviteten formelig spyr man ut CO₂ i mengder for å advare mot farene ved utslipp av nettopp CO₂. Gitt premissene demonstra­sjonen legger til grunn, er man altså på alle måter mer klima­vennlig dersom man holder seg unna og puster rolig.

Det er noe poetisk og mørkt over dette her, og jeg kan ikke annet enn danne meg et fantasi­bilde av at det sitter noen «samfunns­koordinatorer» et sted og ler seg så skakke at de går gjennom en pakke Tena i timen.

Presumtivt intelligente mennesker møter frivillig opp og lar seg så eklatant selv­motsigelig avbilde, filme og forsøke å overgå hverandre i noe som ikke kan beskrives med andre ord enn ukritisk og hemningsløs hengivenhet.

Hvor langt kan folk dras mon tro? Hvor langt frem i vår dystopiske fremtid ligger f.eks «KliMartyr­Spranget – 500 frivillige flyr fallskjerm­fritt fra Fjellhylla»?

Vi som har vokst opp med Lemmings på EDB-maskinen, har lenge småhumret over ganske tydelige paralleller i befolkningen, men det begynner nå fort å bli litt for mye av det gode til å smile noe særlig.

Selv skal jeg meditere under demonstra­sjonen i morgen. Fokusere på rolig pust, lav hvilepuls og fred i sjela. Godt for alle slags klima og miljø det.

Skrik med måte.

Namaste

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!