Sakset/Fra hofta

Noe av det mest deprimerende med den norske makteliten er at den aldri sier noe klart og sant om samtidens viktigste spørsmål. Det som sies, er vanligvis instrumentelt, og tar som oftest sikte på å befeste egen makt. Til dette behøves solskinns­historier til fremhevelse av egen fortreffe­lighet, skremme­bilder av enhver som måtte trekke denne angivelige fortreffe­ligheten i tvil, og et pokerfjes som gir inntrykk av oppriktig å mene hva det sier.

Kunnskaps- og integrerings­minister Jan Tore Sanner gir et godt eksempel på det avskyelige fenomenet i et ferskt innlegg i Aftenposten.

Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix.

Etter terror­forsøket i Bærum den 10. august har statsråden funnet ut at «falske nyheter, hatefulle ytringer og konspirasjons­teorier» er et stort samfunns­onde som må bekjempes allerede i skolen.

Sanner går nokså raskt i gang med å dele verden inn i det som etter hans oppfatning er lysets og mørkets krefter:

De siste dagene har vi fått se både det verste og beste. Vi har sett nordmenn med ulike livssyn slå ring om norske muslimer, men vi har igjen sett et forvridd tankegods som legger vårt mang­foldige felles­skap for hat.

Dessverre blir vi ikke servert noe eksempel på det «forvridde tankegodset». Mon tro hva det er han sikter til?

I stedet viser Sanner til en mytologisk størrelse, nemlig det «mang­foldige felles­skapet». Hvor er det vi kan dra for å observere dette på nært hold? Om det er noe som kjenne­tegner de siste tredve årenes utvikling i Norge, så er det snarere et opphør av felles­skap, også mellom nordmenn.

Høyres nestleder er bekymret for demokratiske trusler. Ja, hvem er ikke det i vår urolige tid. Men det er hverken splittelsen eller utvanningen av demos – folket – han har i tankene. Vi står jo sammen, og nordmenn har jo innvandret fra Afghanistan.

Falske nyheter og konspirasjons­teorier setter demokratiet vårt på prøve. Formålet med falske nyheter er ofte å forsøke å destabilisere samfunn.

Nok en gang leter man forgjeves etter eksempler på det Sanner snakker om, men det er i alle fall klart at det ikke bare er terror­aspiranten han tenker på. Det er vel ikke 8chan som utfordrer demokratiet. Kan noen nevne én falsk nyhet eller konspirasjons­teori som har satt demokratiet på prøve? Vi kan, men det er neppe påstandene om samrøre mellom Trump og Russland han har i tankene.

For å dekode Sanners ullenheter må man bevege seg litt rundt i andre hjørner av den utvidede venstresiden, som nå omfatter hele det politiske landskapet. Under årets minne­markering for 22. juli-terroren var «konspirasjons­teorier» og «hat» også stikkord for AUF-leder Ina Libak, som tre dager etter terror­forsøket i Bærum uttalte:

– Vi må diskutere alt vi kan gjøre for å få bukt med hatet. En av tingene vi i hvert fall kan gjøre er å kutte støtten til HRS.

HRS representerer ikke noe «hat» man må få «bukt med», men har redegjort svært grundig for hva slags total fiasko det fler­kulturelle Norge er blitt, og har som eneste stats­støttede organisasjon på integrerings­feltet foreslått tiltak som ville virke integrerings­fremmende, for eksempel å redusere det vanvittige innvandrings­tempoet, eller ikke å bøye nakken for islam.

Problemet er at det å innrømme at HRS har rett, er ensbetydende med å si at det som har vært gjort politisk de siste tredve årene, er feilslått. Det kan ikke innrømmes, og derfor er HRS et hår i suppen for makteliten. Det samme gjelder åpenbart Document, som har fremmet beslektede synspunkter i en annen rolle. Resett, som visstnok gjør Sanner kvalm, fremkaller også en lignende fiendtlighet fra maktelitens side.

Frontsoldater som Libak, eller for den del useriøse personer som Eivind Trædal og Lars Gule, får jobben med å si det personer lenger oppe i hierarkiet som Sanner tenker.

Det makteliten ønsker å formidle som en konspirasjons­teori, er at det pågår en demografisk revolusjon i Norge, eller for den del i resten av Vest-Europa. Men den vil helst ikke si dette rett ut.

Med tanke på at Christchurch-terroristen Brenton Tarrant gav sitt 74 siders «manifest» tittelen The Great Replacement, kunne man tenke seg en mer offensiv strategi fra maktelitens side, for eksempel med følgende Mor Nille-logikk: Terroristen snakker om befolknings­utskiftning, de alternative mediene snakker om befolknings­utskiftning, ergo er de alternative mediene om ikke terrorister, så i alle fall bærere av «tankegodset» som skaper terrorister.

Dette kan vanskelig sies rett ut, for hvis man ordlegger seg med slik klarhet, blir det altfor enkelt å demontere det ugyldige resonnementet og vise at det bærer galt avsted – eller for den del anvende det på islam uten at det går like galt avsted: Koranen snakker om jihad, en terrorist snakker om jihad, ergo skaper Koranen terrorister.

Men det verste ville være om folk fikk full klarhet i den demografiske utviklingen. Det ville de få hvis de prøvde å sette seg inn i om det pågår en befolknings­utskiftning. Derfor er det mye bedre å bare antyde hva den forbudte «konspirasjons­teorien» er og hvem som fremmer den, og ellers anbefale alle ordentlige og anstendige mennesker å holde seg unna dette terrenget – altså ikke å spise av kunnskapens tre, en strategi som forresten har slått feil før.

Problemet er at den fordømte virkeligheten viser hvor intellektuelt bankerott stemplingen av befolknings­utskiftningen som «konspirasjons­teori» er.

Sanners innlegg står på trykk i Aftenposten mandag. Om man beveger blikket noen centimeter på papiret, finner man en kronikk av Vandad Darakh­shanfar, som er studie­leder ved Foss videre­gående skole i Oslo. Han skriver inn­ledningsvis:

Mandag møter rundt 80.000 elever til første skoledag på grunn­skoler og videre­gående skoler i Oslo. Rundt fire av ti av disse elevene er det man kan kalle tredje­kultur­barn – norske barn som har en bakgrunn som ikke er hvit eller vestlig.

Men hva annet er dette enn befolknings­utskiftning? Slik var jo ikke sammensetningen av elevmassen i hovedstaden for noen tiår siden. Og nå følger resten av landet etter Oslo i den samme løypa – noen raskere, noen langsommere. Skal man leve lykkelig som Aftenposten-lesende Høyre-velger, må man lære seg å leve med skrikende selvmotsigelser. For Sanner og kompani er uvitenhet virkelig en styrke.

Det å benekte virkeligheten eller å fremstille nøkterne beskrivelser av virkelig­heten som «falske nyheter», er en strategi vi drar kjensel på fra Sovjet­unionen. Dagens Vest-Europa minner da heller ikke så rent lite om de kommunistiske landene i Øst-Europa de siste årene før Berlin­murens fall. Kombinasjonen av ideologisk nidkjærhet og grusomhet var ikke lenger skarp nok til at man henrettet dissidenter, men man sørget i alle fall for et mer eller mindre ubehagelig indre eksil.

Sanner, som ble stortings­representant i en alder av 28 år og aldri har hatt et voksenliv utenfor den politikken som kjører landet i dass, er blant de apparatsjiker som aller klarest legemliggjør hvor ille ute dette landet er. Ordene hans er omtrent like ekte som det representanter for det sovjetiske polit­byrået ytret noen år før regimet gikk i oppløsning.

Han snakker riktignok ikke om fiender av arbeider­klassen. I dagens Norge maner folk som Sanner i stedet frem et vagt skremme­bilde av onde krefter. Det er det 21. århundrets svar på den norrøne folke­troens tusser og troll.

Som Asle Toje sier, er ikke eliten i Norge lenger integrert med vanlige mennesker her til lands. For Sanners vedkommende er den observasjonen enda mer gyldig enn for maktmennesker flest. Og denne mannen er altså øverste ansvarlige for to så viktige saksfelter som kunnskap og integrering i Norges land.

God natt, og lykke til.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.

 

Kjøp Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her!