Sakset/Fra hofta

Innsatsleder Brian Skotnes (t.h) utenfor adressen i Eiksmarka i Bærum, hvor en person er funnet død den 10. august 2019. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix.

I kjølvannet av det som hendte i Bærum i går, er mange i dag opptatt av at det skal være trygt å gå i en moské i Norge.

Dette engasjementet oppstår naturligvis ikke med urette. Det ville være uansvarlig ikke å ta høyde for at Christchurch-terroristen kan inspirere andre til å gjøre lignende grufullheter, hvilket utvilsomt har skjedd i dette tilfellet.

Det er likevel ikke til å komme forbi at den ultimate prisen for den unge mannens ugjerninger ble betalt av en ung kvinne som han hadde en familiær relasjon til.

Hvorfor er det ingen som sørger over henne i dag?

Det er omtale av moskéskyting, av islamhat og eid-feiring og statsministerens omfavnelse av det muslimske samfunnet. Isolert sett er alt sammen forståelig.

Det er likevel en ubalanse her. Et angrep på en moské sies å være et angrep på oss alle. Men drapet på et familiemedlem er tilsynelatende bare en privatsak. Familieinstitusjonen har hverken advokater eller PR-apparat.

Etter terrorangrepet mot Krudttønden i København i 2015 gikk Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen langt i å kritisere Lars Vilks for å være en provokatør. Om det jødiske arrangementet som ble angrepet litt senere samme kveld, også var å anse som provoserende, fikk man aldri noe svar på.

Men heller ikke angrepet på ytringsfriheten eller jødene ble altså ansett som et angrep på oss alle. Og det fantes knapt kritikk av en ideologi som rettferdiggjorde begge mordene.

Islam er kort sagt viktigere for medier og maktelite enn både frihet og trygge norske familier. Det er hensynet til islam som skal ivaretas, uansett om islam er offer eller gjerningsmann. Det kan se velment ut, men det er i praksis en form for underkastelse.

 

Forhåndbestill Sir Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!