Sakset/Fra hofta

Stridsmenn tilhørende den kurdiske YPG-militsen i Qamishli i det nordøstlige Syria den 11. mars 2016. Foto: Rodi Said / Reuters / Scanpix.

USA og Tyrkia ble onsdag ettermiddag enige om «et felles operasjonssenter for en sikkerhetssone» i det nordlige Syria. Det er den delen av Syria som i dag kontrolleres av syriske kurdere i SDF/YPG, med støtte fra amerikanere og andre NATO-land. Kurderne holder pusten for at avtalen forblir en papiravtale. Det bør de ikke være alene om.

Tyrkerne vil renske området fra sin sydlige grense ned til Eufrat og lage det de kaller en sikkerhetssone, 32 km dyp, fri for kurdere og arabere i De syrisk-demokratiske styrkene, SDF som ledes av kurderne i Folkets forsvarsenheter, YPG. Ifølge tyrkisk tankegang er disse styrkene å sammenligne med Kurdistans arbeiderparti, PKK. Ifølge EU, USA og Tyrkia er PKK alle terrorister.

Her er det mange kryssende interesser og mange mulige scenarier å holde styr på:

  • Tyrkia ønsker først og fremst å påføre de syriske kurderne et nederlag. Dernest ønsker de å bruke sikkerhetssonen for å repatriere så mange som mulig av de vel 3,5 millioner syriske flyktningene som i dag befinner seg i Syria. Erdogan har gjentatte ganger sagt at sikkerhetssonen bare er første trekk, han vil renske opp også på vestsiden av Eufrat. Der ligger det meste av Syrias olje- og gassressurser…
  • I veien for dette står først og fremst de kurdiske styrkene, som selv om de vet at den tyrkiske krigsmaskinen er dem overlegen, ikke akter å legge seg ned å dø. Kurderne har forlengst forberedt seg på krig, igjen. Går Erdogan til angrep sier de at da får Tyrkia og Europa ta konsekvensene ved at titusener av IS-krigere ikke lenger er bak lås og slå (i nedlagte skoler og i leire)
  • I ryggen har de i dag amerikanere, franskmenn, pluss noen andre spesialstyrker, kanskje også noen norske. Bestemmer de – det vil i realiteten si President Donald Trump – seg for å støtte kurderne, og begrense slemmeste gutt i NATO (Tyrkia) for at de har kjøpt S-400 fra russerne, kan det gå riktig så galt om Erdogan likevel går til angrep
  • På sidelinjen sitter Syrias president, Bashar al-Assad, som er helt prisgitt sine russiske, iranske og libanesiske (Hizballah) venner. Det syriske regimet har store problemer med å skaffe olje, så de har minst like stor interesse av å kontrollere områdene nord i Syria (markert gult på kartet, som også kan sees live her)
  • Får Erdogan sin vilje, mister amerikanerne sin beste og viktigste allierte i kampen mot Da’esh (IS), men Tyrkia forblir i NATO
  • Er Trump og USA for harde mot Tyrkia, har Erdogan truet med å straffe Europa ved å jage de syriske flyktningene over til Europa

Slik ser kartet over Syria ut i dag. I morgen kan situasjonen være en helt annen (skjermdump fra isis.liveuamap.com).

Jeg tør ikke spå, men håper i likhet med andre regionale observatører at Trump og Putin i siste øyeblikk finner ut at det beste kanskje er om de syriske kurderne – som ikke krever selvstyre – får til en avtale med russerne og regimet i Damaskus om begrenset selvstyre i et fremtidig, føderalt Syria.

Slik vil Erdogan kunne få både Russland og USA mot seg, sammen med kurderne, og da blir han nødt til å nøye seg med en mye mindre sikkerhetssone (20 km). Der vil kanskje både amerikanere og russere også måtte delta som observatører.

Jeg er redd alle andre alternativer vil føre til at båttrafikken over Middelhavet fra Libya vil fremstå som en bagatell. Da står vi foran en vond reprise av 2015.

 

Kjøp Oriana Fallacis bok her