Sakset/Fra hofta

Dieter Romann, Head of German Federal Police, attends a news conference a day after a man killed an 8-year-old boy by pushing him on to train tracks at Frankfurt’s main train station, in Berlin, Germany July 30, 2019. REUTERS/Fabrizio Bensch

Man kan se bekymringen og skamfølelsen i ansiktet på politisjef Dieter Romann. Menn som dytter barn foran toget er et nytt fenomen. Hva skal politiet gjøre? De tør ikke eller får ikke lov å adressere problemets kjerne.

Jeg husker fra barneskolen at vi fikk lensmannen på besøk. I full uniform gjorde han et mektig inntrykk. Vi satt jo også ellers – så å si – stille som mus, men i timen da selveste lensmannen var til stede for å fortelle om arbeidet sitt, holdt vi nesten opp å puste i tillegg.

De mest betydningsfulle personene i «fordums tid», var lensmannen og presten. Og skolestyreren. Kom de kjørende, gikk vi i godt til side og bukket eller neiet.

Hvordan er det egentlig å være politibetjent i dag? Kritikk og sjikane hagler fra alle kanter. Fra notoriske kriminelle (som på Bogerud nå nettopp), som ikke en gang nøler med å gå til angrep på lovens utøvere. Fra «forskere og sosionomer», som forsvarer de notoriske, og stadig beskylder politiet for overgrep og overdramatiseringer. Fra politikere og overordnede, som trer stadig nye agendaer og forskrifter nedover hodene på de utøvende betjentene – forskrifter som forteller at medlemmer fra multikulturen skal tas på med silkehansker; er de mindreårige, skal de kjøres hjem til foreldrene – og når signalement skal rapporteres til media, må hudfarge for all del ikke nevnes – det vil si, om det da ikke dreier seg om en norsk nordmann fra Norge.
Dette går naturligvis også ut over rekrutteringen. Hvem vil bli politibetjent, når forholdene er som de er?

Politiet har blitt hoggestabbe. Lovens lange arm er amputert ved skulderen.

Det er ikke bare i Norge det er slik. I Tyskland er det mye verre; politiet har i realiteten blitt fratatt nesten alt – respekt, status, handlingsfrihet, utøvende makt.

I Berlin har det nettopp blitt opprettet en forening, hvis mål er å gjenopprette politiets rykte. Vi gjengir under et intervju avisen «Die Welt» nettopp har gjort med en av grunnleggerne av «Verein Pro Polizei Berlin», Joachim Sproβ. Med slogans som: «Området ditt trenger deg som politi», ønsker foreningen å gi politiet sitt gode, gamle renommé tilbake.

Die Welt: Herr Sproβ, hvorfor trenger man en Pro-Polizei-Verein?

Joachim Sproβ: I løpet av fjoråret hadde jeg mange samtaler med mange venner og bekjente om forholdene innen politietaten. Vi diskuterte den stigende volden politibetjenter blir utsatt for i 2017. I dette året ble volden tydelig mer brutal; blant annet ble betjenter skutt på med (fyrverkeri)-raketter.

På en konferanse angående offentlig sikkerhet, traff jeg Bodo Pfalzgraf (Landsordfører for det tyske politiet) fra det tyske politiet. Han fortalte at det pr dato blir foretatt mellom 13 og 20 overgrep mot politibetjenter – pr dag bare i Berlin! Denne opplysningen gav både meg og mine venner et sjokk. Derfor vil vi, som sivil part, forbedre politiets rykte.

Welt: Er dette prisen politiet må betale for politiske feilvurderinger?

Sproβ: Den 30. juli var en kollega og jeg på besøk hos innenrikssenator Andreas Geisel (SPD), for å presentere kampanjen vår. Han mente at det finnes tilstrekkelige midler både til personal og til materiale, og at alt fungerer mye bedre enn det offentligheten tror. Det tar jeg til etterretning. Det politiet selv sier, er mer i tråd med min egen oppfatning.

Jeg har bodd fem år i München. I motsetning til tilstanden der, blir politiet hersteds av mange sett på som en belastning. Tjenestemennene føler at de ikke har noen politisk støtte, og at de derfor heller ikke kan utføre arbeidet så godt som ønskelig. Jeg tror at politiet, på flere vis, mener politikerne har latt dem i stikken.

Welt: Kan du nevne eksempler?

Sproβ: Når politiet kun disponerer fra tre til fem tjenestebiler i visse deler av Berlin, har de altfor små ressurser til å yte optimalt.

Welt: Er dette et problem spesielt for Berlin, eller skyldes det at hovedstaden får mer oppmerksomhet?

Sproβ: Jeg kommer fra Hamburg. Også der finnes det bydeler hvor problemer hersker. I deler av St. Pauli, og i Harburg og Wilhelmsburg, for eksempel. Både i Hamburg og her i Berlin, har arabiske klaner i altfor mange år hatt frie hender til å etablere seg.

Når man ikke håndhever lov og rett konsekvent, og lar være å løse sosiale problemer fra begynnelsen av, blir de som befinner seg nederst i «næringskjeden», altså førstelinjestyrkene, hardt rammet. Man kan holde vakre middagstaler. Men på slutten av dagen, som et sivilt samfunn, må vi sørge for at vi ikke står bak politiet, men ved siden av. Og det er det foreningen vår gjør.

Welt: Hva vil dere gjøre videre?

Sproβ: Vi vil skape et samarbeidende forhold til politiet, og gjennomføre felles arrangementer. For eksempel ønsker vi å videreutdanne personale innen flere felt, særlig innen oppklaring og forebygging av kriminalitet. Et langsiktig mål er at kritikerne av kampanjen vår kan komme sammen med oss og med politiet, for å føre en offentlig dialog,.

Welt: Et studie ved Ruhr-universitetet i Bochum viser at det årlig blir begått minst 12.000 overgrep av politiansatte – fem ganger så mange som hittil registrert. Har også politiet et voldsproblem?

Sproβ: Når jeg også tar med de 35.000 overgrepene politiansatte blir utsatt for årlig, er begge tallene skremmende. Jeg sier imidlertid også: Tenk deg at du er på oppdrag i Görlitzer Park; målet ditt er å arrestere en person. Da kommer 30 «venner», og du behøver forsterkning. Hele aksjonen arer tre til fire timer, til den mistenkte endelig kan gripes. Etter en times forhør, forlater den mistenkte – med en hånlig latter – politistasjonen, og går tilbake til parken.

Med dette mener jeg: At i slike tilfeller er det umulig å hindre at en viss frustrasjon inntreffer hos polititjenestemennene. Jeg sier ikke at det er bra, men man kan forstå det. Staten må straks ta ansvar og gripe inn. Jeg henviser her til rapporter og eksempler fra Neukölln, der den tidligere borgermesteren Heinz Buschkowsky og andre har gjort seg klare tanker om hva som bør gjøres fra statlig hold.

Vi har altfor få polititjenestemenn, statsadvokater og dommere. Strakstiltak må iverksettes for å få tilstrekkelig antall på plass. Istedenfor et engangsbeløp på 90 millioner euro i Berlin, trenger vi løpende og til enhver tid tilgjengelige midler for å kunne reagere raskt.

Welt: Hva må endres?

Sproβ: Det må vurderes hvordan strafferetten kan implementeres og håndheves raskt og effektivt. Praksis i dag er altfor ofte at rettssaken først kommer opp halvtannet år etter forbrytelsen; noe som gjør at vitnene knapt lenger husker hva som hendte.

Under slike forhold er det opplagt at borgerne mister tiltroen til rettsstaten. Og politiet sitter igjen med følelsen av å bli ofret på «sendrektighetens alter». Det ville glede meg stort, om beboerne i Berlin igjen reagerer med vennlighet overfor politiet. Mottar jeg en bot, blir jeg naturligvis ergerlig. Men jeg trenger ikke være ufin mot politiet av den grunn.

Hvorfor ikke smile og gi tommel opp til en politibetjent neste gang du ser en?

Det er i alle fall en start.

«Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!