Nytt

Daværende leder av Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum og generalsekretær for Norsk Redaktørforening, Arne Jensen. foto: Gorm Kallestad/NTB Scanpix

Facebook bedriver redigering, og bør innrømme det. Det er kun unntaksvis at vi har fått dem i tale, sier generalsekretær for Norsk Redaktørforening Arne Jensen til Document. Han er betenkt over avtaler som myndigheter og Big Tech inngår på kammerset.

Er du enig i at facebooks henvendelse var unprecedented – uten sidestykke? 

-Det vet jeg ikke sikkert, men den er i det minste ganske spesiell. Dersom poenget var å få tak i Amundsens kontaktinfo så høres det merkelig ut.

Facebook vil ikke kommentere enkelttilfeller, selv når det selv griper inn i en enkeltsak. Er ikke dette oppsiktsvekkende fra en bedrift som opererer som forvalter av ytringsfrihet og offentlighet? 

-Jo, det er jeg helt enig i. Det illustrerer et av FBs problemer; de forsøker å holde fast på at de skal være et teknologiselskap, mens de i realiteten redigerer. Da må de også kunne forklare og forsvare sine valg.

Man griper inn, men vil ikke si noe om det. Er det noen annen mediebedrift som kunne oppført seg tilsvarende og nektet å kommentere det som for mange ser ut som et tilfelle av sensur? 

-Nå er ikke jeg villig til å bruke begrepet «sensur» i denne sakn, selv om mange kanskje reelt sett vil oppleve det slik, på grunn av FBs enormt sterke posisjon. Jeg mener imidlertid at «sensur» bør forbeholdes de tilfeller hvor myndighetene forbyr, hindrer eller fjerner ytringer. Det FB driver med er redigering, slik alle norske redaktører bedriver.

Er det noen grunn til at offentligheten skal godta at Facebook stempler visse personer og organisasjoner som «farlige»? 

-Igjen, FB er en privat aktør som vi kan velge å forholde oss til eller ikke, og de må for så vidt få lov til å stemple hvem de vil som hva som helst. Problemet for FB (og dermed for så vidt for brukerne deres) er at man lanserer stadig nye kriterier for hva som er problematisk. Når disse kriteriene er løst fundert, så blir det vanskelig. Hvor skal FB sette grensene? Det tror jeg ikke de vet selv engang.

Er Norsk Redaktørforening kjent med at Facebook for kort tid siden la ut retningslinjer hvor man gjorde et unntak for bruk av vold hvis det gjaldt nettopp «farlige personer og organisasjoner»? 

-Jeg var i hvert fall ikke klar over den før nå. Nå var det vel ikke slik at FB «gjorde et unntak for bruk av vold», men at man ikke ville fjerne ytringer som oppfordret til vold mot «farlige personer og organisasjoner». Uansett så mener jeg personlig at det er et helt uakseptabelt prinsipp, og formuleringene ble – så vidt jeg forstår – også endret, etter at FB hadde møtt sterkt kritikk.

-Har ikke Facebook selv demonstrert at de ikke er en nøytral plattform, men har gått inn i en redaktørrolle og utøver et redaktøransvar, uten å ville stå til rette for det? 

-Jo, det er jeg helt enig i. De bedriver redigering, og bør innrømme det. Det er kun unntaksvis at vi har fått dem i tale.

I EU har myndighetene outsourcet ytringsfriheten til tech-gigantene. På toppen av det hele vil myndighetene at Facebook skal utøve endra strengere kontroll med «hatespeech». Hvis begge parter ivrer for mer kontroll, hvem skal forsvare ytringsfriheten?

-Det mener jeg er et godt poeng. Mediene skal være motmakt til myndighetene og andre maktutøvere. Det inkluderer også rom for de upopulære meningene. Dersom mediene, eller de som sitter på de store kommunikasjonsplattformene (typisk FB, Google osv) blir enige med myndighetene om spilleregler som begrenser det politiske ytringsrommet, så kan det bli et demokratisk problem.

Vi hører om stadig nye intitiativ for å begrense ytringsfriheten. I dag har vi lært om  Christchurch Call to Action agreement. Er NR kjent med den? Norge har undertegnet, og Sverige, men ikke Danmark.

Hvordan kan Norge inngå forpliktende avtaler som berører ytringsfriheten uten at det er oppe til debatt?

I Marrakesh-traktaten heter det at medier er forpliktet til å snakke pent om migranter og myndighetene skal ha et ris bak speilet. Dette ble i utgangspunktet fremstilt som ikke-bindende, men nå er det kommet frem at det likevel er bindende.

Her går myndighetene bort og forplikter Norge på innskrenkninger av ytringsfriheten uten forutgående debatt. Når alternative medier reiser en debatt kommer de andre motstrebende etter, men sier vi driver alarmisme.

-(Jeg tar disse punktene litt under ett) Nå er ikke jeg så glad i begrepet «alternative medier», men jeg mener det var bra at noen medier reiste en debatt om Marrakesh-erklæringen. Christchurch Call to Action har jo vært omtalt, så den er vi kjent med. Nå oppfatter ikke jeg disse erklæringene som rettslig bindende, på en måte som overstyrer norsk lov eller de konvensjoner vi faktisk er rettslig bundet av, som for eksempel Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 om ytringsfrihet eller Grunnlovens § 100. Men det er all grunn til å stille spørsmål ved at den norske regjeringen underskriver på det jeg oppfatter som nokså løse viljeserklæringer, fordi disse – bevisst eller ubevisst – kan komme til å påvirke norsk rettspraksis og tolkningen av de lovene vi faktisk har. Her er det all grunn til å følge med.

Deler av publikum er alarmert, over utkastelsen av Alex Jones og en rekke andre, og nå Tommy Robinson? 

-Jeg har, som du vet, uttrykt meg meget kritisk om behandlingen av Tommy Robinsen i det britiske rettssystemet, blant annet i en kronikk i Nettavisen. Når det gjelder hans FB-konto så har jeg ikke grunnlag for å uttale meg om den spesielt, men jeg mener jo generelt at listen bør ligge høyt for å stenge folk ute fra arenaer for offentlig debatt.

Når Facebook ringer en tidligere norsk justisminister for å få ham til å ta ned en helt vanlig politisk ytring, har vi ikke da kommet ganske langt? 

-Som sagt, det er meget spesielt, og for meg helt uforståelig. Dersom FB har tenkt å legge listen så lavt for å fjerne innlegg, så skal de få det slitsomt.

Hva vil norske redaktørere foreta seg? 

-Jeg er ikke helt sikker på hva du mener vi skal foreta oss noe med, men når det gjelder FB er det nok begrenset hva vi kan gjøre. Vi utfordret dem til debatt på høstmøtet vårt for halvannet år siden, og da stilte de faktisk opp. Jeg tror det viktigste vi kan gjøre er å følge med, sørge for debatt om disse spørsmålene, og passe på at ikke norsk lovgivning og rettspraksis går i feil retning. Hvordan FB innretter seg er jeg redd vi bare i begrenset grad kan påvirke.