Sakset/Fra hofta

Tegning: Karine Haaland.

«Fire unge gutter bestemmer seg i desember i fjor for å rane en person. I Frognerparken legger de merke til en eldre mann som ser ut som ‘en rik advokat’. De fotfølger den eldre mannen, banker ham opp og raner ham.»

I april i år dømmes ungdommene i tingretten. Dommene er milde. De er neppe avskrekkende. Og volden ungdommene har utført, har lenge blitt gitt aksept i samfunnet.

Å gå til angrep på folk, fysisk eller verbalt, fordi de er «rike, hvite og privilegerte», er blitt legitimert gjennom diverse aktivisme og politikk, gjennom rettsvesenets forskjellsbehandling av «hvite» og «svarte», og også gjennom id-politikken og den såkalte anti-rasismens uimotsagte fremstilling av «hvite mennesker» som privilegerte utbyttere.

Så lenge vi har voksne politikere, myndigheter, utdanningsinstitusjoner og statskanaler som aldri sier imot, men tvert om – gjennom sin taushet og sitt kalvbeint fnisende selvpiskeri – sier seg enig i det utenomrettslige skyldspørsmålet som ilegges «rike hvite privilegerte mennesker» her, legitimerer dette slik gatejustis og «straff» av «de privilegerte» som overfallet representerer.

Ofrene blir pekt ut, pøbelen straffer.

Volden er gitt aksept gjennom offentlighetens taushet og den fnisende understøttelsen av fremstillingen av «hvite mennesker» som privilegerte undertrykkere, som dermed fritt kan straffes og angripes av hver den som vil.

Hvordan hadde de samme hylende anti-rasistene og minoritetsforkjemperne som oppmuntrer til gatas hevn over «rike, hvite» undertrykkere, reagert dersom offeret hadde blitt angrepet av en flokk SA-pøbel – fordi han så ut som en «rik, privilegert jøde»?

I mellomkrigstidens Tyskland var det nettopp det jødene ble kritisert for.

Ikke sitt fremmedartede utseende eller fremmede klesdrakt, eller religion, slik det vanlig å tro i dag, men fordi de var «rike, mektige og privilegerte undertrykkere».

Do the math.