Sakset/Fra hofta

USAs president Donald Trump og Londons ordfører Sadiq Khan. Fotografier: Jonathan Ernst og Clodagh Kilcoyne / Reuters / Scanpix.

Det kanskje mest slående eksemplet på hvor dypt Vest-Europa har sunket de senere årene, er den kombinasjonen av underkastelse overfor islam og forverring av forholdet til USA som har ledsaget den demografiske omveltningen og svekkelsen av egen kultur.

Knapt noen offentlig skikkelse personifiserer denne ynkverdige tilstanden bedre enn Londons ordfører Sadiq Khan, den første muslimen som bekler det fremste embedet i metropolen Melanie Phillips i sin tid passende omtalte som Londonistan.

I forbindelse med Donald Trumps statsbesøk i Storbritannia har Khan offentliggjort en kronikk i The Guardian som i praksis er et rungende «fuck off» til den amerikanske presidenten. Etter London-ordførerens oppfatning burde the Donald møtes med en kald skulder i Storbritannia.

Khans anklagepunkter mot Trump er velkjente, og repeteres på autopilot av venstresiden Europa rundt: Han er «klimafornekter», hyller angivelig hvit makt-tilhengere og antisemitter, lyver, spiller politisk på rasisme, adskiller foreldre og barn på Mexico-grensen og innfører reiseforbud fra muslimske land – og er i det hele tatt litt av en fæling.

Som en av de ypperste representantene for øko-islamo-venstresiden kommer Khan naturligvis ikke utenom å assosiere Trump med nazi-fascistene:

No, these are not the actions of European dictators of the 1930s and 40s. Nor the military juntas of the 1970s and 80s. I’m not talking about Vladimir Putin or Kim Jong-un. These are the actions of the leader of our closest ally, the president of the United States of America

Om vi skal tro London-ordføreren er Trump det viktigste eksemplet i rekken av flere mektige politikere som opptrer som fascister:

Donald Trump is just one of the most egregious examples of a growing global threat. The far right is on the rise around the world, threatening our hard-won rights and freedoms and the values that have defined our liberal, democratic societies for more than seventy years. Viktor Orbán in Hungary, Matteo Salvini in Italy, Marine Le Pen in France and Nigel Farage here in the UK are using the same divisive tropes of the fascists of the 20th century to garner support, but are using new sinister methods to deliver their message.

Trump og lederne for de største partiene i fire europeiske land er altså hakket mer ondsinnet enn fascistene var.

Slik tilfellet alltid er med øko-islamo-venstre, kan de fleste av deres anklager enkelt sendes i retur. Khan mener den nye høyresiden skaper splittelse:

They are intentionally pitting their own citizens against one another, regardless of the horrific impact in our communities.

Khan tegner i praksis et portrett av de britiske lokalsamfunnene som en idyll den nye høyresiden ødelegger. Men faktum er at mange av disse lokalsamfunnene kom i en skrekkelig forfatning lenge før Farage og Salvini ble toppolitikere.

Om man spør vanlige engelskmenn, vil mange av dem mene at tilstrømningen av mennesker fra land som det Khans foreldre utvandret fra, bidro kraftig til å skape splittelse i lokalsamfunnene. London-ordføreren deltar rent faktisk i den splittelsen selv og tar side i den, ved indirekte å hevde at en betydelig andel av velgerne i Storbritannia har latt seg forføre av en ondsinnet politiker.

Var det ikke adskillig mer ondsinnet å legge Storbritannia åpent for den ødeleggende masseinnvandringen som resulterte i at London og flere andre byer i landet fikk muslimsk ordfører? Ingenting har splittet Vest-Europa mer enn den pågående invasjonen. Den splittelsen har foreligget lenge, og Khan står på den ene siden – som ikke sjelden insisterer på at «we stand together». Nei, vi gjør ikke det.

Sadiq Khan er smart nok til ikke å gi inntrykk av at han betrakter den nye høyresidens velgere som «deplorables», men fornærmer dem indirekte likevel ved å si at politikerne de har stemt på, er onde. Jobben med å tukte disse velgerne direkte overlates til noen andre, men Khan skaper ikke desto mindre et fiendebilde.

Angrep er det beste forsvar, og dermed anklager han motparten for å skape fiender:

They are picking on minority groups and the marginalised to manufacture an enemy – and encouraging others to do the same. And they are constructing lies to stoke up fear and to attack the fundamental pillars of a healthy democracy – equality under the law, the freedom of the press and an independent justice system.

Khan er like falsk som andre europeiske venstrepolitikere i omtalen av USA, og formulerer seg omtrent ordrett med flere av dem:

The US is a country I love and have visited on many occasions. I still greatly admire the culture, the people and the principles articulated by the founding fathers. But America is like a best friend, and with a best friend you have a responsibility to be direct and honest when you believe they are making a mistake.

Avslutningsvis i kronikken treffer Khan utilsiktet spikeren på hodet:

In years to come, I suspect this state visit will be one we look back on with profound regret and acknowledge that we were on the wrong side of history.

Hvis Storbritannia etter den amerikanske presidentens besøk føyer seg etter EU, gir avkall på det spesielle forholdet til USA, og fortsetter langs den veien mot invasjon og islamunderkastelse som Trump, Orbán og Salvini ikke vil gå, havner øyriket ganske riktig på feil side av historien.

Islams femtekolonne i Europa kunne vanskelig ha funnet en dyktigere aktør enn Sadiq Khan. Islam har skapt splid helt siden begynnelsen, og gjør det også i dag: Den utvidede venstresiden tar islams parti mot nasjonalkonservatismens politikere og velgere.

 

Kjøp Oriana Fallacis bok her