Gjesteskribent

Dagens varmebølge på 2000-tallet er en klimaforbedring og positivt for mennesker, fisk, vilt, jord- og skogbruk.

Varmebølgene i 1930-årene og på 2000-tallet er sammenlignbare med hensyn til temperaturer både i luft og hav. Det var gode tider for både mennesker, planter og dyr.

Figur 1 og 2 viser sommer- (juni–august) og vintertemperaturen (desember–februar) i Norge for perioden 1900 til 2018 (Meteorologisk Institutt). Varmebølgen i perioden 1920–1940 er godt dokumentert i Norge og Svalbard både med hensyn til lufttemperatur, isbreer som trakk seg tilbake, økt sesong for båtankomst til Svalbard og stigende skoggrense (Hesselberg og Birkeland 1940). Hesselberg var direktør på Meteorologisk institutt fra 1915 til 1955, der også Birkeland var tilsatt. Temperaturøkningen var sterkest i vinterhalvåret. Varmebølgen ble registrert både på Svalbard, i Norge og globalt. Hesselberg og Birkeland karakteriserte denne varmeperioden som en klimaforbedring.

I Oslo-området steg lufttemperaturen med ca. 0,8 grader fra midten av 1800-tallet til 1920–1930 (Hesselberg og Birkeland 1940). Målinger vist i ovennevnte figur gir en temperaturøkning sommer på 1,3 grader fra 1900- til 2000-tallet, som er noe høyere enn global temperaturøkning registrert av IPCC (FNs klimapanel) på 0,87 grader for de siste 150 år (1865–2015). I den 70 år lange mellomperioden (1930–2000) sank temperaturen med mer enn 1 grad på 30 år. Da ble denne perioden karakterisert som en klimaforverring, med forventning om ei ny istid som på 1800-tallet. Økningen av temperaturen fra 1980 til år 2000 er nå stoppet opp, og vurdert som en klimaforverring. Dette er å snu virkeligheten på hodet og må skyldes politiske ideologier.

Svalbard er kjent for store svingninger i både lufttemperatur og isforhold bestemt av tilførsel av Atlanterhavsvann og varmt vann fra Stillehavet. Unike temperaturmålinger er tilgjengelig helt tilbake til 1898. Eksempelvis steg årstemperaturen 7 grader på 5 år omkring 1920, mens den senere falt 6 grader på 11 år (Humlum 2019). Omfattende tilbakegang er registrert for ti isbreer på Svalbard. For tre store breer var tilbakegangen på 1800–3200 meter over 18–22 år i perioden 1898–1936. Varmebølgen i 1930-årene er godt dokumentert også fra observasjoner av iskanten som lå langt nord, og breer på fastlandet som skrumpet inn og trakk seg tilbake. Svalbards historie om klima og iskanten ble ikke fortalt ved tidligere Generalsekretær Ban Ki-moons besøk på Svalbard.

I Nordlands Avis for 17. november 1936 kan leses at middeltemperaturen i Norge hadde steget med hele 3 grader i løpet av de siste 50 år. Jostedalsbreen hadde trukket seg tilbake hele 400 meter de siste 30 år. Snøgrensa hadde steget fra 1800 meter til 2070 meter i samme periode. Dosent Hoel nevner i samme avis at middeltemperaturen på Svalbard for november–mars hadde steget med 7 grader siden 1918. Denne temperaturøkningen hadde minsket breene på Svalbard med inntrådte landskapsforandringer. Hoel gjør oppmerksom på at temperaturen også på Øst-Grønland har steget, og breene der viser også avtagende størrelse. I Morgenbladet for 24. august 1935 kan det leses at i to måneder har en varmebølge ligget trykkende over London, og temperaturen har satt nye rekorder. Vitenskapsmenn begynner å tro på en forandring av jordens klimatiske forhold.

Et omfattende forskningsprosjekt (Pro Mare) i perioden 1984–1989 i Barentshavet, har dokumentert sterke sammenhenger mellom havklima (temperatur, isforhold og dypvannsutveksling) og produksjon av planteplankton, dyreplankton (raudåte, krill), fisk, sel og isbjørn (Sakshaug m.fl. 1992, Økosystem Barentshavet). Innblanding av varmt atlanterhavsvann og omrøring av næringsrikt bunnvann til overflatelagene langs iskanten, er vesentlig for hele produksjonskjeden i nordområdene. I følge Mangerud og Svendsen (2017) er klimaet på Svalbard primært styrt av solinnstråling og innblanding av varmt Atlanterhavsvann. Etter at blåskjell har vært fraværende på Svalbard i 4000 år, er arten nå reetablert på øygruppen. Under varmeperiodene for mange tusen år siden trivdes varmekjære arter i sjøen ved Svalbard som blåskjell, oskjell og strutskjell (Salvigsen m.fl. 1992).

Figur 3 viser en forenklet framstilling av det komplekse økosystem i Barentshavet som huser et stort antall arter av planteplankton, dyreplankton, fisk og toppredatorer sel og isbjørn.

Nøkkelarter i det pelagiske system er dyreplanktonartene raudåte og krill, og fiskeartene torsk, sild og lodde. God tilgang på fiskeyngel, krill og småfisk har også vært viktig mat for sjøfugl.

Totalt fangstutbytte i Barentsregionen viser store variasjoner avhengig av beskatningstrykk, redskapsbruk og innrapportering. Perioden 1930–1939 var gode år både for torsk og sild med henholdsvis 436 og 257 tusen tonn. Fra slutten av 1920-årene og utover mot 1960-årene var torskefisket ved Øst-Grønland meget godt inntil det kollapset på 1980-tallet på grunn av overfiske (Bonanomi m.fl. 2015).

Etter verdenskrigen 1940–45 og utover i 1950- og 1960-åra økte beskatningen av sild slik at på slutten av 1960-åra var silda nærmest utfiska. Torskefisket var godt i alle perioder fra 1900, men økte betydelig fra 1950 og senere. Loddefisket ble først gjort til beskatning fra 1960. Selfangst gjorde seg gjeldende fra før 1900 til 1990 med toppfangster i 1930-årene på ca. 350.000 dyr. Snøkrabbe (første gang observert i 1996) og kongekrabbe er arter som har spredd seg vestover fra Stillehavet, er nye positive tilskudd til fiskeressursene i Barentshavet. Det er ingen tvil om at det var gode produksjonsforhold for planteplankton, krepsdyr, fisk, sel og isbjørn under varmeperioden i 1920-1940 årene.

Sildefiske en gang mellom 1930 og 1934. Foto: Georg Sverdrup / Nasjonalbibliotekets bildesamling / Wikimedia Commons.

De siste 50 årene var gode for åkerbruket med gode avlinger av potet, korn, grønnsaker og frukt (Hesselberg og Birkeland 1940). Økt temperatur fram mot 1930-årene førte til økt utbredelse av flere fuglearter, for eksempel hekkende fuglearter i Sibir og vipa i Finland (Chernov 1995, Kalela 1949). Økningen av elg og hjort fra 1980 er formidabel med en samlet avskytning på ca. 80.000 dyr etter år 2000. I dag oppleves et eventyrlig torskefiske både i Lofoten og på Finnmarkskysten. Silda er kommet tilbake og fiskes i store mengder. Gode temperaturer er bra for villaksen både for mat i havet, oppgang og oppvekst av ungfisk i elv.

På tross av reduserte mengder is og økte temperaturer de siste årene har isbjørnbestanden økt og vært stabil etter 1980 på ca. 25.000 individer i hele Arktis (Susan Crockford 2019, The Polar Bear Catastophe That Never Happened). På Svalbard økte isbjørnbestanden med 42 % på 11 år til 975 isbjørn i 2015 (Norsk Polarinstitutt 2015).

I Ressursoversikten fra Havforskningsinstituttet for 1997 konkluderes det med at temperatur og saltholdighet fortsetter å synke i Norskehavet. Dette har medført at overvintringsbestanden av dyreplankton er blitt redusert til det halve på tre år. Dette innebærer reduserte næringsforhold for lodde, sild og fiskeyngel de kommende år. Det er store svingninger i sjøtemperaturen fra en periode til en annen. Økt havtemperatur og iskanten lenger nord har ført til endret vandringsmønster for enkelte arter av fisk og krepsdyr som ishavsåte, torsk, sel og isbjørn. Dette har skjedd til alle tider og fiskerne er vant til å tilpasse seg de nye forhold. Figur 4 viser at perioden 1930–1939 var både den varmeste og lengste sammenhengende varmeperioden i dette århundret (Sakshaug m.fl. 1992).

Historiske observasjoner av klima og dyrepopulasjoner viser sykliske svingninger både korte av typen 4–7 år, og lengre perioder på 60–80 år, og 1000 år. Under varmeperiodene i middelalder, romertid og bronsealder var temperaturen 2–3 grader over dagens. Her dokumenteres to varmeperioder i dette århundre med samme gode temperaturer og gode produksjonsforhold for planter, dyr og mennesker. De siste 30 årene har vi hatt en klimaforbedring som er mest positivt for samfunn og natur tilsvarende som i 1920–1940-årene. Det er betenkelig at varmeperioden 1920–1940 med høye temperaturer, reduserte isforhold og tilbakegang av isbreer ikke er blitt kommunisert til befolkningen. Det er ikke nytt med iskanten lenger nord og høye temperaturer på Svalbard.

Den største stigningen i temperatur fra «Den lille istid» skjedde fra slutten av 1880-årene og mot 1920, med en temperaturstigning på ca. 1 grad. Denne temperaturøkningen kan ikke settes i sammenheng med utslipp av CO2 fra fossilt brensel, som må ha spilt en ubetydelig rolle. Og i enda mindre grad under ovennevnte varmeperioder i middelalder, romertid og bronsealder. Per i dag finnes ikke noe vitenskapelig belegg for at klimaendringene er menneskeskapte. Varmebølgen vi opplever i dag, er en klimaforbedring som er positiv for mennesker, planter, dyr og natur, noe vi skal glede oss over og verdsette. Politikere og media må fortelle den hele sannhet om vår tids kultur- og naturhistorie.

 

Arnfinn Langeland er professor emeritus i hydrobiologi, NTNU.

 

Lei av Facebook? Følg oss på MeWe, da vel!