Kommentar

Politiet står vakt på Holmlia etter skyting 8. februar 2018. Foto: Berit Roald/NTB/Scanpix

Forslaget om dobbelt straff for visse typer kriminalitet begått i spesielt utsatte områder, som nå fremmes til vurdering av Sylvi Listhaug på vegne av Frps innvandringsutvalg, vekker umiddelbare motforestillinger. Det er ikke så rart, for det bryter tilsynelatende med grunnfestede prinsipper og veletablert praksis om likebehandling. Den samme straffbare handling skal medføre samme straff, uansett hvem som begår den. Slik lyder den umiddelbare responsen, gjerne i samme åndedrag som det utstøtes noen avsky-ytringer om hun som fremsetter forslaget. Men er det faktisk slik at det er noe helt nytt og prinsippstridig å la straffutmåling bero på objektiverte omstendigheter utenom den straffbare handling selv? Nei, det er det slett ikke. Det er mange eksempler som kan illustrere dette.

Unge lovbrytere, og her går et hovedskille ved 18 års alder, straffes mildere enn voksne. Dette er nedfelt i lovgivningen og gjelder spesielt i forhold til bruk av fengselsstraff. Begrunnelsen er at de som er under 18 år anses som barn, og barn er umodne og dessuten spesielt sårbare for virkningene av strenge straffer. Den kronologiske alderen i seg selv er avgjørende, og prinsippet gjelder uansett om den det gjelder er uvanlig moden for alderen.

Hvis en straffbar handling inngår i et mønster som anses som særlig samfunnsskadelig, er straffenivået høyere. Omreisende vinningskriminelle som kommer til Norge fra utlandet med det formål å stjele vil i henhold til rettspraksis straffes strengere for det samme butikktyveriet enn en som bor her i landet og begår en tilsvarende handling. Likeledes vil straffenivået heves for en asylsøker som har kommet hit med den hensikt å utnytte asylinstituttet for å kunne drive narkotikaomsetning i landet. Vold begått på offentlig sted, særlig utesteder på kvelden, straffes særlig strengt fordi dette anses som et spesielt stort samfunnsproblem. Konsekvensen er at vold i Oslo sentrum straffes strengere enn vold i forstedene, det være seg i Holmenkollen eller på Holmlia. 

Videre er det slik at straffenivået kan variere avhengig av hvem som utsettes for kriminaliteten. Noen grupper anses som særlig sårbare og har derfor et spesielt strafferettslig vern i henhold til lovgivningen, hvilket for eksempel medfører at en rasistisk ytring mot en afrikaner straffes hardere enn en tilsvarende rasistisk ytring mot en hvit person. Noen gruppe har et spesielt strafferettslig vern i kraft av sin stilling, hvilket betyr at krenkelser av dem straffes hardere enn krenkelser av andre. Straffeloven § 286 hever strafferammen for vold mot de som tilhørere en særskilt utsatt yrkesgruppe – definert som helsepersonell, transportpersonell og lærere – til 3 år (mot 1 år som ellers er strafferammen for simpel kroppskrenkelse). Vold mot politiet, som neppe kan betegnes som særskilt utsatt gruppe, straffes også vesentlig strengere enn vold generelt, begrunnet i behovet for å sikre respekt for samfunnets maktapparat.

Når det gjelder bøtestraff, er det et generelt prinsipp at denne skal tilpasses lovbryterens økonomiske situasjon. Boten blir høyere for den med høy inntekt. I promillesaker er det nærmest en automatikk i at boten er 1,5 ganger brutto månedslønn. SAS-piloten må derfor betale mye høyere bot enn stueren for samme promillekjøring. (For fartsbøter gjelder som kjent ikke dette prinsippet).

Det er også slik at straffenivået kan variere markant over tid for samme type lovbrudd, dels – selvsagt – ut fra en endret vurdering av forholdets straffverdighet i seg selv, men også ut fra en vurdering av behovet for å møte en uønsket utvikling med strengere straffereaksjoner. Den betydelige økningen av straffenivået for grove voldsforbrytelser som Stortinget besluttet å gjennomføre i Norge fra 2010, er et klart eksempel på dette. Det samme er den kraftige økningen i straffen for brudd på fastsatt innreiseforbud som ble vedtatt i 2014. 

Det er altså langt fra noen ny tanke at straffen skal kunne variere avhengig av ytre omstendigheter. Dette er i tråd med det rådende synspunktet om straffen som først og fremst et virkemiddel i samfunnsstyringen, et instrument for å påvirke adferd som begrunnes i behov og samfunnsnytte, ikke for eksempel i tanker om «rettferdig gjengjeldelse» (hevn). Det er nok nytt i Norge å knytte straffeutmålingen opp mot gjerningsstedet i en rent geografisk-administrativt avgrenset forstand, bortsett fra når det er snakk om (bøte-)straff for brudd på politivedtekter, som jo kan variere innholdsmessig fra kommune til kommune. Men hvis begrunnelsen for en straffskjerping er konkret forankret i den faktiske utviklingen og tilstanden i det aktuelle området, så er det vanskelig å se at en slik tilnærming skal være så prinsipielt annerledes enn de nevnte eksemplene. 

 

 

 

Kjøp T-skjorten «for en bilfri & varmere by» her

Kjøp Christopher Caldwells «Revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.