Sakset/Fra hofta

Oslos byrådsleder Raymond Johansen taler på Youngstorget i Oslo den 1. mai 2019. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix.

For mange arbeidstakere fremstår årets LO-parole på 1. mai som noe bortimot absurd.

Under årets 1. mai-demonstrasjon krever LO noe de kaller «klimajobber». Dette skal visstnok erstatte alle de jobbene som går tapt når oljenæringen trappes ned.

Man skulle tro det å ta vare på gode, lønnsomme arbeidsplasser rundt om i landet var en kjerneoppgave for Norges største fagorganisasjon. Men innad i LO er faktisk meningene om dette delte. Enkelte LO-forbund vil forsvare næringen – andre ser den helst avviklet så fort som mulig. Denne indre uenigheten fører at LO totalt sett fremstår med en nokså vassen holdning til olje- og gassnæringen, noe som oppleves frustrerende for mange av medlemmene. – Skal de ta fra meg jobben min?

LO vil også med i «klimakampen»

LO sentralt ser i økende grad på seg selv som en politisk aktør vel så mye som en fagorganisasjon. For LO er det åpenbart viktig å markere seg med diverse politiske utspill som strengt tatt har lite med LO-medlemmenes hverdagsinteresser å gjøre. Ett eksempel på dette er det merkelige (og nærmest rabiate) engasjementet for palestinerne, med hissige krav om boikottaksjoner mot Israel. Et annet eksempel er altså klimasaken, der LO nå strekker seg langt for å kunne fronte «de rette» meninger. – Se, vi vil redde jorda, vi også.

Krever 100.000 nye jobber

For å løse dilemmaet med indre strid om oljejobbene, har LO kommet opp med et «smart grep» som skal kunne samle troppene. Man krever nemlig at det opprettes nye arbeidsplasser som erstatter de jobbene som faller bort. Og da er det vel ikke noe problem, en jobb er jo en jobb, eller?

Ingunn Gjerstad, leder for LO i Oslo, opplyser til Dagsavisen at dette ikke skal være hvilke som helst jobber, men «klimajobber»! Ifølge Gjerstad er denne tanken klekket ut på den årvisse konferansen «Broen til Framtiden».

«Broen til framtiden» har siden 2014 samlet fagbevegelsen, miljøbevegelsen, kirken og forskere om et felles krav om 100.000 klimajobber. Nå følges dette opp med hovedparolen «Rettferdig omstilling – 100.000 klimajobber» i 1. mai-toget som går fra Youngstorget.

Det er noe uklart hva «Rettferdig omstilling» her skal bety. Men trolig er det enda flere som lurer på hvor disse 100.000 jobbene skal komme fra. LO, og enda mindre kirken, har neppe tenkt å «skape» en eneste arbeidsplass selv. Dagsavisen beretter hvordan LO, kirken og de andre deltakerne på konferansen har tenkt å fikse dette:

Deltakere i Broen til framtiden-samarbeidet har tidligere anslått at det kan skapes 50.000 klimajobber ved en satsing på offshore havvind, og ytterligere 50.000 jobber innenfor transportsektoren. De sistnevnte jobbene kan komme på plass ved blant annet en offensiv jernbaneutbygging.

Det høres jo greit ut. De skal altså jobbe med havvind, de nærmere 200.000 menneskene som må slutte i oljenæringen. Eller de skal ansettes i jernbanen, kanskje bygge jernbane til Kirkenes?

Det høres kanskje ikke ut som direkte lønnsomme jobber. Å bygge ut og drive jernbane i Norge er ikke nødvendigvis god butikk, spesielt når vi vet at LO ønsker alt av anbudskonkurranser og privatisering dit pepper’n gror. Dette skal være under «statlig kontroll», hvilket man jo har erfart at ikke akkurat er noen garanti for lønnsom drift. Og olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg (FrP) uttalte nylig til nettstedet E24 at havvind rett og slett ikke er egnet for Norge.

Men i kjent sosialistisk/planøkonomisk ånd er det antagelig «fellesskapet» som skal bekoste det hele, lønnsomt eller ei. Det er som kjent bare å «gi mindre skattelette til de rikeste», så er pengene på plass. At en velferdsnasjon som Norge er avhengig av arbeidsplasser som produserer noe som kan eksporteres, noe som kan bidra til nasjonal verdiskapning, synes å være ukjent for LO og kirken som står bak denne ideen.

I dag bidrar oljenæringen med ca. 22 % av statens inntekter, det vil si noe over 300 milliarder kroner. Dette er inntekter LO og kirken altså har tenkt at vi skal få ved å bygge ut jernbane og havvind? Skal vi le eller gråte?

«Klimajobber» – hva er nå det, igjen?

«Klimajobber» er trolig et nyord for det som tidligere het «grønne jobber». I praksis viste det seg at såkalte grønne jobber innebar at mennesker ble overført fra lønnsomme jobber innen oljevirksomhet til å få dagpenger fra NAV. Men det hjelper muligens å gi disse jobbene et nytt navn?

Uansett må man spørre seg: Hva slags jobber snakker vi om? Vi kan så langt identifisere «grønne jobber»/«klimajobber» til å omfatte ansatte/agitatorer i diverse klimaorganisasjoner, en håndfull klimaforskere, de som jobber med å rasere natur og sette opp vindmøller rundt omkring, folk som jobber med diffuse «grønne» prosjekter hist og her, og naturligvis ansatte i MDG.

I tillegg kommer et ikke ubetydelig antall ansatte på offentlige kontorer (ikke minst i Oslo kommune) som arbeider med «klimainformasjon», samt at enkelte bedrifter og virksomheter faktisk tar seg råd til å ha stillinger som «bærekraftsjef»/«bærekraftdirektør» etc., stillinger som i de fleste tilfeller representerer en ren kostnad. Og sist, men ikke minst, har vi «klimajournalist» Ole Mathismoen i Aftenposten.

Noen flere da? En del jobber er det jo snakk om, og noen er muligens glemt i farten. Til sammen blir det nok et par tusen eller mer, i hvert fall om vi tar med alle mappebærerne og møtedeltakerne i Klima- og miljødepartementet. Dette oppleves sikkert som viktige jobber for de ansatte selv.

Men i hvilken grad handler det om jobber som bidrar med den verdiskapning Norge trenger for å ha noe å leve av fremover?

 

Kjøp T-skjorten «gul vest» her