Gjesteskribent

Feriebilde fra Marseille, 1977. Foto: Privat.

I barndommens sommerferier på 70-tallet opplevde vi Europa på kryss og tvers med bil. Gleden var stor når midtsommer kom og vi kunne gi skolesekken den fortjente hvile for å sette kursen sydover. Ikke bare var forventingene og spenningen stor fordi vi var barn, det var også et Europa med sterke nasjonale særpreg, og det som ventet oss var på alle måter veldig annerledes enn det vi var vant til hjemme i Norge.

Da vi kjørte av båten i Kiel, ble høytideligheten av å komme til et nytt land befestet med grenseovergang og passkontroll. Vi reiste på måfå og stoppet der det passet oss. Ingen overnatting var bestilt og skulle det ikke dukke opp noe før det ble kveld, var det ikke forbundet med utrygghet å kjøre inn verken i Marseille, Paris, Genova eller andre storbyers forsteder på natterstid. Vi følte oss trygge, beveget oss fritt og tok få forholdsregler.

Alle land hadde sine egne myntenheter og butikkene var i stor grad fylt opp av landets egenproduserte merkevarer. Det var gulden, franc og lire, sjokolademerkene var nyopplevde og klærne bar merkenavn vi aldri hadde hørt om. Følelsen av å være på ferie og å oppleve noe helt annerledes var magisk. Folk snakket, selv i møte med turister, stort sett landets eget språk og var stolte av sin kultur og sitt opphav.

Årene gikk, vi ble eldre og Europa forandret seg. Lokalt ble byttet ut med globalt. McDonalds, Benetton, Hennes & Mauritz og andre multinasjonale selskaper rykket inn. En rekke lokale særegenheter, som myntenheter og grenseoverganger forsvant og landene ble likere og likere.

På 80- og 90-tallet økte innvandringen fra fremmede kulturer dramatisk. Mennesker som hadde en annen kulturarv og religion, skulle sette ytterligere press på de europeiske nasjonenes særpreg. Det å være opptatt av egen kultur og sin nasjon skulle etter hvert heftes med negativitet. Politikerne og deres medløpere i media serverte oss, offensivt og ensidig, historien om det multikulturelle samfunns fortreffelighet. Nå skulle andre kulturers fortrinn fremsnakkes og egen kultur nedgraderes.

Etter 40 år med økt globalisering og fremmedkulturell innvandring, sitter vi i dag igjen med noe som ligner en fasit. Europas nasjoner har ikke bare blitt nitrist like med colaparasoller og Starbucks i enhver hovedgate, men er også befengt med store sosiale problemer. Parallellsamfunn, terrorfrykt og økt voldskriminalitet har snudd de stabile vesteuropeiske demokratiene på hodet og fratatt innbyggerne følelsen av trygghet. Bevegelsesufrihet, frykt og forholdsregler har blitt en del av hverdagen.

Det er surrealistisk å være vitne til hvordan én generasjon med politikere, godt hjulpet av medias medløpere, har kastet Europa ut i kaos.

Jeg skulle så gjerne overlatt det trygge gode samfunn jeg selv opplevde som barn til neste generasjon. Det vi leverer fra oss er et svik så stort at det er ufattelig at de ansvarlige ikke må stilles til ansvar.

Den vestlige delen av Europa forvitrer, og også vi som i alle år har strittet imot går dessverre med i dragsuget.

 

Opprinnelig postet på Facebook, gjengitt med forfatterens vennlige tillatelse.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!