Kommentar

Foto: youtube.com

I dagens debatt om selvbestemt abort blir det sjelden problematisert at det finnes to likeverdige rettighetshavere til fosteret, en kvinne og en mann. Denne rettighetsfordelingen forsvinner ikke under graviditeten, men følger fosteret helt frem til en mulig fødsel. Ingen juss kan avskrive at det under graviditeten finnes et faderlig opphav med ansvar for sin del av fosteret, dermed også en plikt til å bistå og forsvare dets prenatale livsløp.

Kravet om selvbestemte abort avviser bastant at mannen har noe ansvar og noen rettmessig forpliktelse overfor fosteret under graviditeten. Den dukker først opp om graviditeten gjennomføres og et barn fødes. Under graviditeten, spesielt de første ukene, er det kun kvinnen, som helt uinnskrenket kan bestemme over fosteret liv eller død. Jeg ser her bort fra mulige medisinske og sosiale unntak og holder meg til normalforløpet for det selvbestemte prinsipp, som i praksis innebærer at den mannlige part og rettighetshaver til fosteret blir utsatt for et kjønnsbasert maktovergrep.

Selvbestemt abort innebærer en full frihet for kvinnen, med den følge at mannens biologiske og moralske medbestemmelsesrett under graviditeten blir frarøvet ham. I den situasjonen kuttes mannens rettmessige relasjon til fosteret over, mens han etter ni måneder og en mulig fødsel blir tauet inn igjen til juridisk og moralsk ansvar. Det er en prinsipiell vilkårlighet i favør av kvinnen.

Man kan ikke underslå at det er ved mannens medvirkning at det oppstår et foster, som han er i et varig partsforhold til gjennom hele svangerskapet. Slik sett er den kvinnelige selvbestemtheten dypt urettferdig, både i forhold til fosteret og den mannlig involverte. Her dreier det seg ikke om å underkjenne kvinnens rett til egen kropp, men fosteret er på ingen måte hennes egen eiendom under svangerskapet.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!

Les også

-
-
-
-
-
-