Kommentar

Da det kom til stykket turde ikke Ulf Kristersson bryte med Liberalerna og Centern. En som flere ganger har signalisert vilje til å forhandle med SD er Kristdemokratenes Eva Busch Thor. Foto: Henrik Montgomery/Reuters/Scanpix

Moderaternas leder Ulf Kristersson har kastet inn håndkleet, og gitt opp å danne regjering i Sverige. Nå kan stafettpinnen gå til valgets store taper, Stefan Löfven. Jobben med å skaffe Sverige en ny regjering har blitt akkurat så vrien som ekspertene anslo, og den borgerlige Alliansen er i full oppløsning. Men vent litt: Hvem er det som gjør dette så vanskelig sa du, og hvorfor?

De rødgrønne partiene har 144 representanter i Riksdagen – mens den borgerlige Alliansen har 143. Historien vi blir servert i norske riksmedia tilsier at de rødgrønne har et minimalt flertall, men hverken den blå eller den røde blokken sikret seg parlamentarisk flertall i valget 9. september. Dette har lenge vært en «sannhet» i både svensk politikk og mainstream media siden valget, men er slett ikke hele sannheten, er det vel?

Tidenes tydeligste høyredreining

I virkeligheten har Sverige opplevd den største høyredreiningen i svensk politisk historie, og svenske velgere har gitt et krystallklart valgresultat. «Vekk fra flerkulturen!» Det er sannheten, og det er ingenting tvilsomt eller uklart med det: Den blå blokken har massive 205 mandater mot de rødgrønnes 144. Dermed er hverken velgerne eller valgresultatet «vanskelige».  De som er vanskelige nå, er svenske politikere i de tradisjonelle partiene som nekter å gjøre som folket har bestemt, men heller fortsetter sitt selvbedrag (fra forrige valg) om at alt er som før i Sverige.

Dette selvbedraget er forståelig, ettersom alt i svensk politikk og samfunn nå handler om å opprettholde et skinn av at Sverige er som før. Skinnet av normalitet har blitt en massepsykose som skinner gjennom ved å se på svenske statskanalene, hvor det er allsang, idrett og kjendiser, og knapt et problem i sikte. Og rapporteres det om problemer, så settes de aldri i sammenheng eller system – det kunne jo skape «hat» eller «frykt». Bedre kjent som «realiteter» i voksenverdenen utenfor det flerkuturelle luftslottet.

Alt SKAL være som før i Sverige!

Problemene med å danne denne nye regjeringen i Sverige, viser bedre enn noe annet at svensk politikk er like destabilisert som resten av landet, og handler ikke lenger om høyre- og venstresiden eller blått mot rødt, slik det alltid har vært. Nå handler det om nasjonalister mot globalister, (eller orden vs kaos) og når de tidligere lyseblå partiene blir konfrontert med det, setter de seg på bakbeina som drittunger og viser at de hverken er særlig blå, særlig demokratiske, eller særlig glade i å tilpasse seg nye tider.

Akkurat det siste er like fornøyelig som det er  interessant, ettersom lauget av politikere som nekter å samarbeide med SD, har hatt endring, nye tider, tilpasning og fremtidstilpasning som sin høyeste stjerne i minst 20 år. Det har pratet om det på inn og utpust. «Det nye Sverige».  «Alle må forberede seg på endringer, og endringer kan være vanskelige og vonde» og denslags tullprat. Hele dagen lang, med den moralistiske flerkultur-nesa i sky – med klype på mot alle «rasister» som ville bevare noe i Sverige som det var.  En liten flik av fortidens forutsigelighet og trygghet, kunne ikke det være okej?

Selvbedrag har blitt rikspolitikk

Ingen har vært ivrigere på å forandre Sverige til «nye tider» enn svenske politikere – but lo and behold: Når resultatene av forandringene rammer dem selv på en måte de misliker, se da klorer de seg fast til det forgangne, og nekter å rikke seg en millimeter – og media støtter dem hele veien: Her skal ingenting endres. Rødt og blått skal være som det var! Det tenker fjolsene, som har skapt alle endringene selv.

Det finnes mye vidunderlig karma i at svenske politikere endelig får smake litt av kaoset og usikkerheten de har skapt for alle andre. Men for Medelsvensson er dette nok en ulykke oppå de mange andre: Så lenge SD er maktesløse, vil Sverige synke enda dypere ned i balkanisering og islamisering, og fire år til vil gjøre skadene helt uopprettelige. For media, politikerne og samfunnseliten er imidlertid alt som før i Sverige. Selvbedrag har blitt rikspolitikk.

 

 

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!