Tavle

Anerkjennelsen du får består i å få slippe å bli straffet.

Det er endel tøffe og dyktige journalister i Norge i såkalt «mainstream-media» idag. Men ingen kompromissløse.

Det vil si at i saker som er tilknyttet religiøs vold og ukultur er de alltid «innafor».

Dvs at de belyser saker hvor «den nye religionen» spiller inn, eller endatil går så langt som å kjøre kritikk av den, men de gjør det på «den riktige måten» – playing by the rules.

Det kan være mange grunner til at de har valgt å gjøre dette, så det ønsker jeg ikke å kritisere dem personlig for.
Mange ønsker sikkert rett og slett å beholde jobben – og plattformen, slik vi alle håper, og slik jeg selv håpet da jeg jobbet for Nettavisen.

Jeg reagerer negativt på slikt fordi jeg har gjort det samme selv – spilt etter reglene – og kjenner mekanismen bak. Og jeg vet at belønningen for å følge spillereglene er å få slippe å bli straffet. Det vil si at det er ingen belønning. Bare et løfte om at du ikke skal «bli tatt» – slik som du ser journalisten på nabopulten blir. Slik som bloggeren ble, slik som karikaturtegneren blir. Du har sett hvordan de andre blir straffet. Du vil ikke ende opp som dem.

Du tror kanskje også i begynnelsen at dine kolleger som blir straffet med uthengning og oppsigelse og utestengelse, virkelig er dårlige mennesker. At de er nazister, slik det blir sagt om dem. At de fortjener straffen.

I begynnelsen er en flink og «playing by the rules» – spiller etter regler – fordi man tror er reglene er «gode» og rimelige, og at de handler om etikk og moral. En opplever anerkjennelse og vennlige nikk som en tror bekrefter dette.

Anerkjennelsen kommer fra de som setter reglene. Og man tror at nikkene, smilene og anerkjennelsen betyr at man har gjort en god jobb.
Men så forstår man at det betyr ikke det. Det betyr bare at man har holdt kjeft og ikke tystet og derfor slipper å havne i Hudson River med et par betongsko på beina.

For etterhvert skjønner en at det er satt grenser for ens ytringsfrihet. Når en ser de anerkjennende smilende nikkene.
Nikkene som sier «vi har undersøkt journalistikken/tegneserien din – og her er det ingenting med krutt i, det er ingen edge, ingenting som vil få noen til å reagere. Vi er fornøyd med deg. Du har egentlig ikke sagt noe som helst. Altså lar vi deg få lov til å fortsette å snakke. Forutsatt at du fortsetter å levere en kritikk hvor du garderer deg med en «hjemmetap» til kristendommen.og vestlige verdier – altså et «kulturrelativistisk uavgjort».
Så lenge du ikke «sladrer».

Belønningen en får ser ut som «du er et «godt» menneske».
Men den er ikke det. Belønningen er å slippe straff. Slippe betongskoa på bunnen av Hudson River.

Slippe straff for å ha satt dine sensurerere i en pinlig knipe ved å avsløre deres egen skamfulle lefling med en totalitær ideologi.
Dvs. at du ikke kvitret til purken.

Jeg kan ikke kritisere at andre har valgt å fortsette å «snakke» på sensurens premisser, slik endel gode norske journalister, etter min mening, gjør idag.

Men jeg kan kritisere mekanismen som driver frem denne type «journalistikk med kritikksmak»