Kommentar

Brett Kavanaugh i 1996 da han jobbet for spesialetterforsker Kenneth Starr (foran). Kavanaugh lærte hva makt er. 

Da Demokratene ga seg på Brett Kavanaugh la de seg ut med establishment. Det finnes uskrevne lover i Washington. Du forsøker ikke karaktermyrde en av deres gullgutter. Kavanaugh var ikke først og fremst Trumps mann, han var Bush-dynastiets og de kastet seg inn i striden for ham.

Både George H.W Bush og junior drev lobbyvirksomhet for Kavanaugh. Kavanaugh var sekretær for staben i Det hvite hus. Han var den som skulle sammenfatte ulike oppfatninger og presentere dem for presidenten. De visste hva han var god for. De visste at han var så dyktig, også som jurist, at få kan måle seg med ham.

Kavanaugh er av good breed, han har jobbet hardt. Establishment kan ikke tillate at en slik duks blir dratt gjennom søla. Demokratene viste ingen tilbakeholdenhet. Å tromme frem kvinner som anklager en slik mann for å ha organisert gruppevoldtekter, er å fornærme en hel klasse. At Demokratene har sunket ned på nivå med pornostjerneadvokater er så lavt at establishement rygger tilbake.

Spørsmålet er ikke hva som har skjedd med Trump, men hva som har skjedd med Demokratene.

Bildet av Kavanaugh må justeres noe. Han kan godt ha vært jomfru til langt opp i tyveårene og jobbet hardt, men han er ingen helgen. Kavanaugh kjenner maktens pris. Det er ikke til å komme utenom når man følger presidenten verden rundt og kjenner hemmelighetene.

Du får ikke en slik jobb hvis presidenten ikke kan regne med at du kan ta vanskelige valg, når situasjonen krever det.

En som opplevde denne siden av Kavanaugh er Telegraphs meget spesielle kommentator Ambrose Evans Pritchard. Han hadde et sammenstøt med Kavanaugh på 90-tallet som han sent glemmer. Kavanaugh var den gang en av operatørene til spesialetterforsker Kenneth Starr som granskeet Clintons.

Ambrose åpner med å si at den siden han så av Kavanaugh viste at han er usikket til å sitte i Høyesterett. Det er et tullete statement. Det sitter ikke dydsmønstre i Høyesterett. Det er mennesker av kjøtt og blod, som treffer vanskelige valg. Noen ganger lander de på avgjørelser som tramper på rettferdigheten, kanskje ikke som dommere, men som operatører i det politiske landskap.

Sentralt står Vince Foster, tidligere advokatpartner med Hillary Clinton og medarbeider i Bill Clintons Hvite hus. Foster ble funnet død og mystikk omgir dødsfallet.

Evans oppdaget at et førstehåndsvitne, Patrick Knowlton, ikke var blitt avhørt av Starr.  Evans sporet ham opp og Knowlton kunne fortelle at Foster hadde hatt et stort sår i nakken, at han m.a.o ble drept. Men i politiavhøret sto det ikke noe slikt. FBI hadde skrevet det de ville ha ham til å si: At det ikke var tegn til vold.

Dette var eksplosivt stoff. FBI skulle gjøre tilværelsen til Knowlton uutholdelig.

He agreed to go public and accused the FBI of falsifying his witness statement. This was to court trouble.

Key witness Patrick Knowlton

As soon as the print edition of the Telegraph reached Washington, the Starr investigation issued a subpoena calling Mr Knowlton to the grand jury. He was to face questioning by Brett Kavanaugh.

Knowlton ble forfulgt av et kobbel agenter, åpenbart for å intimidere ham. Telefonens hans ble kuttet. Da han endelig kom for storjuryen og Kavanaugh skulle avhøre ham, var det ikke Vincent Foster som ble tema, men Knowltons karakter.

Det er interessant å høre Evans si at Kavanaugh drev karaktermord med tanke på det han selv har blitt utsatt for.

When Mr Knowlton appeared at the grand jury – thinking he was doing his civic duty – he says he was subjected to two and a half hours of character assassination by Mr Kavanaugh. There was little attempt to find out what he knew about the Foster death scene.

Could it be that the witness was distraught and imagined much of this? Possibly. But Mr Knowlton and his lawyer later filed a federal lawsuit against FBI agents he claimed were working for Brett Kavanaugh, alleging witness tampering and a conspiracy to violate his civil rights. This eventually reached the US District Court in Washington DC. The quixotic case was impossible to prove. Yet it was the action of a man who clearly felt wronged. To this day he blames Mr Kavanaugh personally.

Det finnes hemmeligheter i Washington som ikke skal frem i lyset og man går langt for å beskytte dem. Vincent Fosters skjebne er en slik hemmelighet. Det var en påtalejurist som først hadde ansvaret for etterforskningen, Miguel Rodgriquez, som måtte kaste inn håndkleet. FBI tillot ham ikke å forfølge de trådene som han fant mest lovende.

His resignation letter – later leaked – said he was prevented from pursuing investigative leads, that FBI witness statements did not reflect what witnesses had said, that the suicide verdict was premature, and that his grand jury probe was shut down just as he was beginning to uncover evidence. An informed source told me his work had been sabotaged by his own FBI agents.

Kavanaugh var klar over drapsmistankene. En drapsetterforskning ville ha store konsekvenser for Clintons presidentperiode, som allerede var ute og kjøre.

Mr Kavanaugh’s reaction to the findings of his colleague can be found in the stash of released documents from the Starr inquiry. One says in his hand-written notes: “startling discovery”, “blew up portions of photo – trauma to the neck on rt side”, “appears to be bullet hole”.

He was presented with a long analysis by Rodriguez that ripped apart the earlier Fiske report and called for an open homicide investigation. This had huge implications for the Clinton presidency and caused an internal crisis in the Starr office. A decision was made to shut down that part of probe. Miquel Rodriguez said he was “forced out”. It was the end of the only genuine probe of the Foster death – conducted under oath – that had ever occurred.

Det var Kenneth Starr som tok valget om ikke å forfølge drapssporet. Kavanaugh måtte bestemme seg for om han skulle forfølge sannheten eller karrieren. Hadde han gjort som Rodriquez ville han aldri blitt sekretæt for George W. Bush.

Den prisen var ikke Kavanaugh villig til å betale.

Mr Kavanaugh faced a choice. He chose to go with the establishment rather than stick up for his colleague. This proved good for his career. He took over the grand jury, by then a legacy showpiece. His treatment of my witness revealed his colours.

Men hva venter Ambrose Evans Pritchard seg? Tror han folk er villig til å kaste seg foran bussen? Det er ikke slik systemet fungerer.

Kavanaugh avla en lojalitetsprøve. Han beviste at han var til å stole på.

En Demokrat som Dianne Feinstein kan dette spillet. Hun har vært leder for etterretningskomiteen og vet at også USA lever i en imperfect verden.

For folk på innsiden i Washington er dette en selvfølge. Du slipper aldri inn igjen i disse sirklene hvis du viser at du forbeholder deg retten til å overprøve en beslutning som er truffet et sted om å legge lokk på en sensitiv sak.

Kavanaugh var den gang en mann på vei oppover.

Hva han i dag vil si om en tilsvarende situasjon, vet vi ikke.

Men at Washington er sted hvor mange slike hunder ligger begravet, er noe alle er klar over.

Da Demokratene ga seg på en slik mann, som har bevist sin dyktighet og pålitelighet, var det samme som å angripe systemet.

Det gjør man ikke ustraffet.

Kongressen ønsker ikke en tilstand hvor en dyktig karrierebevisst person kan ødelegges av historier som er 36 år gamle.

 

My sinister battle with Brett Kavanaugh over the truth

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!