Sakset/Fra hofta

Det sveitsiske nasjonalråd har vedtatt at flyktninger som reiser hjem på ferie eller besøker slektninger i landet de flyktet fra, heretter skal miste flyktningestatus. Logikken er selvsagt at en som påstår å ha flyktet for livet, ikke kan reise tilbake til opprinnelseslandet uten å lyve om bakgrunnen for flukten og egen status.

Man håper at denne innstrammingen vil avdekke velferdsmigranter og uekte flyktninger, samt gjøre Sveits mindre attraktivt som et land å søke asyl i. Det har tidligere vært avdekket at bl.a. mange eritreiske «flyktninger» har reist i skytteltrafikk mellom Sveits og Eritrea. Det samme gjelder for ferieturer til Somalia, Syria og eritreiske velferdsmigranter til Norge.

Vedtaket i nasjonalrådet går nå videre til det såkalte Ständerat. Siste ord er med andre ord ikke sagt i saken, men vedtaket i nasjonalrådet bærer bud om at fornuften har seget inn hos flertallet av de folkevalgte.

En som har vært forbløffende åpen og tilpasningsdyktig om sin vekslende flyktningestatus her til lands, er Sumaya Jirde Ali. Som den mest selvfølgelige ting av verden var det for henne det eneste riktige og naturlige å reise tilbake til Somalia for å bli kjent med bestefar før han døde:

Det er kanskje vanskelig for majoritetssamfunnet å sette seg inn eller forstå hvorfor mange innvandrere og flyktninger setter seg selv i fare ved å reise tilbake til hjemlandene sine, men hva annet skal man gjøre?

Forventes det virkelig at folk skal la distansen, savnet og lengselen ete dem opp? Skal jeg gå rundt med noen usle, uklare minner fra barndommen? Skal folk gå rundt i flere år og føle på et savn som det ikke bare er vanskelig å glemme, men også tilfredsstille?

Ja, hva annet kan vel det uforstående majoritetssamfunnet gjøre enn å bla opp millioner på millioner til Sumaya og hennes like? Kanskje man skulle prioriterte ekte flyktninger i stedet?