Sakset/Fra hofta

Politiets båter vokter havnen ved Riddarholmen, hvor Jimmie Åkesson taler kvelden før valgdagen mens solen går ned over Stockholm. Foto Odin Fredrik Rustad

Stockholm (Document): Valget i Sverige søndag er forheksende spennende. Det ligger noe i luften. Sverigedemokraterna kan bli største parti. Det spiller ingen rolle om de andre sier de ikke vil samarbeide med den stygge andungen. Andungen er nemlig i ferd med å bli til en svane.

Poltikere som Centerns Annie Lööf forsøker desperat å spille venstresidens trumfkort: rasisme og antisemittisme. Men dét virker ikke lenger. Seerne ser Jimmie Åkessons reaksjon: Han er rolig og balansert, og angrepene synes bare å more ham. Hvilket får Lööf til å bli enda mer ilter.

Hun representerer en type de akademiske, moralsk overlegne, som føler at de har rett til å belære, anklage og dømme andre. Forsøk å opptre slik i sosiale sammenhenger, og se hvor lenge folk holder ut med deg.

Det samme gjelder den «kasten» Lööf tilhører: Folk går lei av dem. De er anmassende, som moderne svovelpredikanter. De «grønne» politikerne er i ferd med å havne i samme kategori: Folk orker ikke høre på gnålet deres lenger. Særlig fordi de ser at de samme misjonærene ødelegger deres omgivelser.

Derfor foregår det nå en faneflukt i det politiske Sverige, fra de etablerte partiene til SD. Jimmie Åkesson kan bare stå fast og oppreist, så sørger de syv andre partiene for at velgerne forlater dem og går til SD.

Slik sett var SVTs oppførsel etter partilederdebatten en gavepakke til SD.

Annie Lööf hevdet at det var Åkesson som kastet masken, men hvis en slik påstand skulle vinne gehør, måtte velgerne dele hennes oppfatning. Det de så, var imidlertid at SVT kastet masken og sto frem som åpent anti-SD. SVT skal være upartisk. Men velgerne la merke til at dommeren ikke klarte å forholde seg upartisk; SVT grep inn for å forhindre at SD stakk av med seieren.

Dét var et selvmål fra den politiske eliten som savner sidestykke.

Det var akkurat som da Hillary Clinton sa at halvparten av Trumps velgere var rasister, kvinnehatere, islamofobe, homofobe. Også da var det som om tiden stanset og folk lurte på om de hørte riktig. Der og da glapp seieren.

Den politiske eliten avslører seg selv. Mister masken. Når de stilles overfor en motstander med en annen «värdegrund», klarer de ikke å håndtere situasjonen. De klarer ikke å behandle motparten med respekt, slik demokratiet forutsetter, men griper til maktmidler som de hele tiden har hatt, men latt som om de ikke ville finne på å bruke. Det er slik eliten alltid oppfører seg når den aner at den er i ferd med å tape. Da tas hanskene av.

Dette er et historisk øyeblikk. Det er begynnelsen på slutten. Og begynnelsen på noe nytt.