Sakset/Fra hofta

I en tid der folk kommenterer og twittrer raskere enn sin egen skygge og impulskontroll er et fremmedord, går vi glipp av mye viktig informasjon fordi vi ikke stopper opp og reflekterer. Forleden var Sylvi Listhaug ute med et spark til sine favorittmotstandere. Hun slang med leppa mot MdG i Oslo som har gjort det nesten umulig å kjøre bil i sentrum. Reaksjonen fra MdG var forutsigbar.

Men hva var det «ingen» fikk med seg? Jo setningen; «Listhaug sier hun kjører til jobben fordi hun ikke kan/bør ta kollektivtrafikk». Hvorfor ikke? Hva kan Listhaug ble utsatt for av mer eller mindre tilregnelige medtrafikanter om hun reiser kollektivt? Ganske mye. Særlig for en som mens hun var statsråd levde med politibeskyttelse i to år som følge av alvorlige trusler. Som menig stortingsrepresentant må hun klare seg uten PST.

En ting er at det kan være ubehagelig for henne når folk som er uenig med politikken hennes sier sin hjertens mening, men når man ikke har mulighet til å komme seg unna fordi man sitter på en t-bane mellom to stasjoner, kan det bli svært ubehagelig. Det kan til og med oppstå situasjoner hvor det kan gå på livet og helse løs. Det er også andre scenarier hvor man som sentral politiker kan bli spilt sjakk matt.

Hva om en mentalt ustabil knivdesperado går til angrep på en passasjer? Det skjer dessverre. Da har man som sentralt politiker, eller profilert person, i realiteten to valg. Man kan sitte stille eller agere. I en tid hvor alle er potensielle pressefotografer fordi alle har mobiltelefon med kamera, er man uansett ille ute å kjøre. Man kan velge å gå mellom, med fare for eget liv og helse, eller man kan sitte stille. Velger man det siste, må man være forberedt på følgende overskrift i VG; «Her sitter NN passiv, mens ruset knivdesperado dreper sin x-kone». Da er man ferdig som politiker. Dette er en høyst reell problemstilling. Det er blant annet derfor politiet på generelt grunnlag ber sentrale politikere og samfunnstopper om å la være å reise kollektivt om de kan.

Sylvi Listhaug gjør ikke noe nummer ut av dette. Ingen profilerte personer gjør det. Bortsett fra to. Byrådsleder i Oslo Raymond Johansen og byråd Lan Marie Nguyen Berg. Raymond Johansen trekker sjelden «sikkerhetskortet», selv om han etter tre år som byrådsleder fremdeles lar seg frakte rundt i en bensindrevet Raymobil, og hentes hjemme stikk i strid med bilordningens hensikt. Han høstet kritikk fra både høyre og venstre da debatten raste for to og et halvt år siden.

Byråd Berg, og MdG, dyrker konflikten. Det er ingen tvil om at Berg får så ørene flagrer i sosiale medier. Det er ingen tvil om at det kan være ubehagelig for henne å reise kollektivt fordi hun ikke liker på møte blikket til folk som er politisk uenig med henne, eller fordi hun må forsvare politikken hun fører overfor folk som sier hva de mener. Dermed ikke sagt hun trenger livvakt døgnet rundt, slik MdG forsøker skape en forestilling av.

Hadde det vært riktig, ville hun hatt samme sikkerhetsoppfølging som statsministeren, og det har hun ikke. Det eneste politiet har sagt, er at «Det er tryggere å benytte seg av kommunens biltjeneste  enn å reise kollektivt.» Det politiet ikke er utfordret på, er om de mener Oslo kommune burde opprettet en biltjeneste av «sikkerhetsmessige årsaker» om Oslo kommune ikke selv hadde innført ordningen i kjølvannet av 22. juli 2011.

Det går sjelden mange dager mellom hver gang vi leser om hvor hetset og hatet Lan Marie Nguyen Berg er. Allikevel velger hun å stille til valg for en ny fireårsperiode. Vi skal forledes til å tro at hun trosser trusler og egen helse for «the greater good». Som en moderne Jeanne D’arc ofrer hun seg for den gode sak. Det eneste hun mangler er en tornekrone. Er det virkelig ingen som gjennomskuer bløffen?