Massesamfunnet er strukturelt anti-konservativt. Som i trance hensetter samfunn som abonnerer på idealet om å være annerledes, seg i et modus av permanent forandring. Tradisjoner, overleverte verdiforestillinger og normer lever imidlertid av tanken om det uforanderlige og evig gyldige. I moderne selvrealiseringssamfunn er dette intet mindre enn absurde ideer. Det forklarer også hvorfor selv tidligere konservative i slike samfunn ikke lenger er konservative. For første gang i Europas historie har det i løpet av de siste tiårene etablert seg en elite som ikke er konservativ, men som oppfatter seg selv som avantgarde. I tråd med dette fremstiller man seg i de nye elitenes kretser – om de så er økonomisk velsituerte eller ikke – som internasjonale, verdensåpne og kosmopolitiske. De gamle elitene opptrådte som ivaretagere av den overleverte orden; de nye elitene fremtrer som forkynnere av hypermoralistiske samfunnsutopier. Til forskjell fra den gamle eliten, som definerte seg enten utfra herkomst, eiendom eller dannelse, forstår den nye kosmopolitiske eliten seg primært som bærer av verdier som oppfattes som progressive. Å være elite blir et sinnelags- og livsstilsspørsmål. Man er åpen, tolerant og venstreliberal. Nasjonalstaten holder man for å være en overlevning, grenser er uttrykk for trangsyn, man er flerspråklig og syr sammen sin individulle livsstil av rekvisitter fra det globale kulturelle tilbud. Fremfor alt anser man seg som bærer av en ny global etikk og kultur.

Utdrag fra kapittel 6 av «Hypermoral» (2018) av Alexander Grau.