Kommentar

Emmanuel Macron, Donald Trump og Matteo Salvini. Fotografier: Vincent Kessler, Kevin Lamarque og Tony Gentile / Reuters / Scanpix.

 

I forkant av årets møte mellom statslederne i G7, som går av stabelen i Quebec 8. og 9. juni, har det vært mye snakk om at USA risikerer uenighet i handelspolitikken med alle de andre i denne gruppen, som også omfatter Japan, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia og Canada.

Som i Taormina i fjor er 6+1 blitt et omkved, men før denne runden har motsetningene internt i gruppen økt ytterligere etter at USAs president Donald Trump satte opp tollen på stål og aluminium. Handelspolitikken ventes å bli det viktigste temaet i Quebec, og kanskje blir det ingen felles slutterklæring ved dette årets møte.

I de seks andre landene er det noen som gjør forsøk på å isolere USA. NTB skriver:

Frankrikes president Emmanuel Macron uttalte også på en pressekonferanse torsdag at de andre lederne av G7-landene ikke må være redde for å inngå avtaler uten Trump under møtet, selv om enstemmighet alltid er å foretrekke.

Flere av G7-toppene har varslet at de vil bruke møtet til kraftfullt å konfrontere USA med konsekvensene av tollsjokket og handelskrigen den har utløst.

Men er det nå så sikkert at USA vil møte unison motstand denne gangen?

Den eneste nye deltageren i Quebec er Italias statsminister Giuseppe Conte. Med tanke på at han ble innsatt for bare en uke siden, og gitt Italias tradisjonelt noe mer tilbaketrukne rolle sammenlignet med de tre andre europeiske landene i G7, vil mange uten videre anta at Italia slutter seg til flertallets linje – også i lys av at Conte trolig vil unngå å fremstå som noen provoserende populist i de andres øyne.

Som den italienske allmennkringkasteren RAI minner om, er det da også diplomatene til forgjengeren Gentilonis regjering som har forberedt G7-møtet, og Italia er enn så lenge offisielt på linje med EU i uenigheten med USA i handelspolitikken.

Conte representerer ikke desto mindre en regjering utgått av Lega og Fem stjerner, som har parlamentarisk flertall i Italia og har gitt signaler om at landet vil bli mindre føyelig overfor EU i fremtiden. Og han har de to partilederne som visestatsministre, henholdsvis innenriksminister Matteo Salvini og arbeidsminister Luigi Di Maio, som begge er konfrontasjonsvillige.

Førstnevnte Salvini har i løpet av uken som er gått vist seg uvanlig frittalende til minister å være, og under det første statsrådsmøtet etter innsettelsen bekreftet han de to partienes ofte formulerte standpunkt om at handelspolitikken er overmoden for kritisk gjennomgang.

RAI siterer Salvini på at «handelspolitikken må revideres», og vel så betydningsfullt:

«Jeg tror at Trumps politikk først og fremst tar sikte på å tøyle tyskernes egenmektighet.»

(For italienskfilologer er Salvinis eksakte ordbruk arginare la prepotenza.)

Tysklands enorme handelsoverskudd, som delvis skyldes medlemskapet i en fellesvaluta som er kunstig svak for landet, er et strukturelt problem på global skala som USA gjør rett i å gripe fatt i.

Handel må være til fordel for alle parter, lyder Trumps linje – for øvrig helt i overensstemmelse med grunntanken bak friest mulig handel, og en logikk som også bør omfatte migrasjonen.

På dette punktet har USA og Italia felles interesser, selv om italienernes handelsunderskudd vis-à-vis Tyskland er mindre enn amerikanernes. Det er derfor liten tvil om at den nye italienske regjeringen, som er mindre selvutslettende EU-vennlig enn samtlige andre regjeringer siden Berlusconi, innerst inne er enig med Trump på dette punktet. Salvini viste ellers stor entusiasme ved Trumps seier i presidentvalget i 2016.

Det er uansett vanskelig for Italia å utfordre Tyskland. Merkel ordlegger seg som vanlig mildt i offentligheten:

«Jeg tror ikke det blir noen dramatiske problemer for det europeiske standpunktet (om toll, red.) selv om Conte er med for første gang.»

Likevel sitter hun formodentlig klar med riset på privaten:

«Vi må snakke med hverandre istedenfor å snakke om hverandre, og ikke innlede kommunikasjonen på en indirekte måte med insinuasjoner og hypoteser.»

Conte fremstår også som en mild type, men sier likevel at han har til hensikt å gjøre seg kjent og respektert, og understreker dessuten at han er «det italienske folkets talsmann».

Det kan altså se ut som om den massive anti-Trump-fronten blant de vesteuropeiske statslederne er i ferd med å slå sprekker.

Polen, som nylig har uttrykt ønske om et sterkere militært nærvær av amerikanerne i landet, viser tydelig at EU allerede er splittet i synet på den amerikanske administrasjonen.

Disse utviklingstrekkene er klare tilbakeslag for et EU dominert av Brussel, Berlin og – i mindre grad – Paris, altså planetens fremste eksponent for fundamentalistisk globaliseringsiver.

Samtidig innser stadig flere at tøylesløs internasjonal handel og ditto migrasjon er en ulempe. Det er simpelthen de tektoniske platene i geopolitikken som har satt seg i langsom bevegelse. Den underliggende megatrenden lar seg ikke stanse.

Det betyr også at Erna, med sin antidemokratiske omfavnelse av EU, satser sin politiske kapital på en synkende stjerne.