Sakset/Fra hofta

Ramadan begynner om ganske nøyaktig én måned, og i den anledning har Macrons regjering ved innenriksminister Gérard Collomb besluttet å invitere et hundretalls imamer fra Algerie – et land hvor det er forbudt å forlate islam. Filosof og tidligere utdanningsminister fra 2002-4, Luc Ferry sammenlikner dette med å invitere nazister på 40-tallet i en kronikk i Le Figaro.

I august 2017 het det fra franske myndigheter at de har registrert 18 550 personer som trusler mot republikken – en økning på 60 % på to år siden Bataclan. Øker tallet nogenlunde jevnt kan vi trygt anta at tallet er vokst til godt over 20 000, og skulle disse menneskene oppnå bare en viss strukturert organisasjon, ville det skape scenarier vi bare har hørt og lest om fra Afghanistan.

Når en formodentlig liberalt innstilt mann som Gérard Collomb setter sine krefter inn på å organisere salafi-islam i Frankrike, begynner man sagtens å undre over hva slag kollektiv psykose vi har med å gjøre blant samfunnets toppsjikt:

– Det trosser all vår forstand at innenriksministeren i en sekulær republikk kan arbeide for utbredelsen av islam ved import fra Algerie! Vi har mer enn nok av våre egne, om vi ikke skal påta oss ansvaret for alle andre [muslimer fra andre land] også.

Fra felles liberalere har Luc Ferry «naturligvis» fått oppleve pisken, idet han har vist tegn til at det lar seg gjøre å tenke annet enn at det er vår plikt å tilrettelegge for utbredelsen av den politiske religionen islam. Selvironisk: Djevelen er jeg, intet mindre, skriver Ferry.

Av den grunn ser han seg nødt til å gjøre det klart at han ikke ønsker internering av alle som er listet på sikkerhetsmyndighetenes trusselliste. Hans påstand om at dette under ingen omstendighet legitimt kan la seg gjøre er nok diskutabel, men han er mer opptatt av å få frem at det som er viktig er å utvise utenlandske undergravere og hatpredikanter, hvis eneste formål er å fortrenge Frankrike med alle midler og fremskynde islams overtagelse:

Allikevel er det i vår fulle rett og helt legitimt å sende hjem alle de utlendinger som truer offentlighetens fred, som holder hatefulle taler mot Frankrike, mot ikke-muslimer, kvinner eller jøder og som kaller på våre unge til å føre jihad.

Luc Ferry henviser til at det jo er intet galt, men snarere fullkommet rett å utvise femtekolonner, slik Collomb også selv har gjort – tyve i tallet:

Det eneste jeg har å utsette på det: Hvorfor bare tyve? Og hvorfor invitere algeriske imamer? Jeg kan ikke for ett sekund tvile på Collombs republikanske sinnelag, en person jeg har kjent fra gammelt av og tjente utmerket som borgermester i Lyon. Men hvorfor slik en nedrig feighet overfor en stadig mer dødelig trussel?

Collomb er ikke den eneste personen blant Luc Ferrys bekjentskap av liberalere som ikke bare skuffer ham med sin dødelige moralske forvirring, men endog går inn for å fremstille Ferry som en diabolsk avviker.

Til hin Koenig, som i en kronikk polemiserte mot Ferrys angivelig illiberale posteringer på Facebook, svarer Ferry kontant.

Skulle min venn Koenig ha invitert til Paris en nazi i året 1940, til forsvar for sin famøse tese om at en liberaler skulle måtte være klar til å dø for sin fiendes rett til å ytre seg?

Dette handler ikke om enkle ord. Dette handler om oppfordring til drap, og overhodet et fanatisk religiøst hat, som på ingen måte står tilbake for nazistene.

I et intervju med Le Figaro, delt titusentalls ganger, konstaterte forfatterinne Jeanette Bougrab likefrem:

I disse områdene som herjes under det skipbrudne utdanningsvesenet, arbeidsledigheten, kriminaliteten, har republikken intet bedre å tilby vår desillusjonerte og desorienterte ungdom annet enn imamer? Hvor er den III Republikks beryktede sorte husarer?

Bougrabs spørsmål er retorisk effektivt. Det minner om et tidligere Frankrike med grunn til å være stolt, og ikke minst: noe å tilby.

Gérard Collombs forsøk på sekulær økumenikk overfor islam virker i Frankrike, av alle Europas land, som spesielt merkelig. Man taler nemlig om at der finnes to Frankrik’er: Det katolske og det sekulære. Hva med å begynne med å søke forsoning av husets splittelser, snarere enn å invitere inn pyromaner?

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!