Gjesteskribent

Gustave Boulanger The Slavemarket (1882)

De europeiske samfunnene i etterkrigstiden har vært kjennetegnet av sterke sentralmakter, der æreskulturene har vært henvist til marginale miljøer. Er vi i dag i visse områder av Europa vitne til en reversering av statens voldsmonopol og en æreskulturens tilbakekomst?

De europeiske samfunnene i middelalderen var samfunn med svak statsmakt. I fraværet av denne statsmakten, var æren det prinsippet som strukturerte den sosiale orden. Æren var den verdi, som mennesket, eller grupper av mennesker, hadde i sine egne eller andres øyne. Den var ment å virke voldsregulerende og avskrekkende, da det falt på det enkelte hushold å beskytte seg selv ved å fremstå som fryktinngytende: «tråkk ikke på meg, jeg er farlig!»

Det fantes med andre ord ingen faste instanser som håndhevet lov og orden. Kontrasten er stor til etterkrigstidens Europa, der den moderne sentraliserte statsmakten har monopolisert voldsbruk, og æreskulturene tradisjonelt sett har vært begrenset til marginale miljøer som motorsykkelklubber og mafia-organisasjoner. De europeiske samfunnene, især det norske, var (og er fortsatt) tillitsamfunn. De respektive europeiske befolkningenes tillit, til staten og hverandre, har lagt grunnlaget for en lang fredsperiode i europeisk historie.

Mange har forsøkt å forklare årsakene bak denne fred- og velstandsperioden. I «The Better Angels of our Nature», argumenterer Steven Pinker for at konsolideringen av statens voldsmonopol i de vesteuropeiske nasjonene, har vært avgjørende for fredsutviklingen på kontinentet. I løpet av 15- og 1600-tallet, knuste den fremvoksende sentralstaten de føydale krigerfyrstene fra middelalderen og etablerte styresett basert på nedskrevne lover. Sentral-staten befestet sin makt med enerett på skatteinnkreving og monopol på vold i en «siviliseringsprosess» (se Norbert Elias’ innflytelse på Pinker). Ære-samfunnet ble til statssamfunn, voldssamfunn til fredsamfunn.

De siste tiårenes utvikling i Europa utfordrer imidlertid Pinkers teori om ære- og voldssamfunnets undergang. Ankomsten av mennesker fra utpregede æreskulturer har ført til fremveksten av segregerte områder der sentrale ordensmyndigheter finner det stadig vanskeligere å håndheve lov og orden. Videobildene av politikvinnen som blir banket opp av en aggressiv og leende mobb i den parisiske forstaden Champigny-sur-Marne på nyttårs-aften 2018, er beskrivende. Scenen ble filmet av gjerningsmennene, og vitner om liten respekt for politi- og ordensmakten.

Slike områder finnes etter hvert i og utenfor flere vesteuropeiske byer. Disse områdene blir populært kalt «No Go Zones», men som jeg skal komme tilbake til, er dette et misvisende begrep. Områdene kjennetegnes av mange sosialboliger og et høyt antall arbeidsledige. Men først og fremst av innvandrertette miljøer der æren står sentralt. Fremveksten av slike områder kan knyttes til de vesteuropeiske landenes liberale innvandringspolitikk de siste tiårene. Antallet innvandrere er avgjørende for at æreskulturene kan opprettholdes i disse områdene over tid.

I dag virker den europeiske opinionen å være delt i hvordan vi burde forstå disse fenomenene. Den dominerende holdningen virker å være marxistisk-inspirert: at disse æresstrukturene bare representerer en kulturell overbygning, som forsvinner straks æreskulturens medlemmer økonomisk integreres i storsamfunnet. Andre, inspirert av den mentalitetshistoriske Annales-skolens begrep om la longue durée, hevder disse strukturene sitter dypere, og er tyngre, nedarvede mentaliteter som forandrer seg langsomt. Dette perspektivet er nærmest fraværende i samfunnsdebatten, men dets talsmenn har et viktig poeng: mennesker fra æreskulturer har med seg egne tradisjoner og levemåter som de ikke nødvendigvis ønsker å gi slipp på i møte med europeiske tillitssamfunn.

I flere kilder fra norrøn middelalder beskrives det norrøne samfunnet som et samfunn preget av konkurranse om ære. Lokale stormenn kjemper mot hverandre om tilhengere, i voldsomme kamper og hevntokt, der kongene bare er en av flere aktører. Æreskulturen var den gang rådende, og ikke subkulturell som i dag, men det er verdt å påpeke at konge- og kirkemaktens kamp mot æreskulturen i det norrøne samfunnet strakte seg over flere århundrer. Studiet av norrøn middelalder forteller oss om trege, seige æresstrukturer som vedble over århundrer på tross av konge- og kirke-maktens forsøk på å bekjempe æresrelatert vold. Overgangen fra ære- til statssamfunn er i virkeligheten mer flytende enn Pinkers teori gir inntrykk av.

For nå er statens suverenitet for sterk til at vi kan konkludere med at den har mistet suvereniteten over disse områdene. Det asymmetriske styrkeforholdet mellom de europeiske statene på den ene side, og de kriminelle bandene som herjer i disse områdene på den andre, er for skjevt til at vi kan snakke om såkalte «No Go Zones», i betydningen fraværet av statlig suverenitet. Staten sitter fortsatt på de største etterretning- militær- og politiressursene, og kan intervenere i disse områdene om nødvendig, slik intervensjonen i Molenbeek i 2016 viste.

Om staten kan bryte opp ærestrukturene er imidlertid et annet spørsmål. Det krever trolig mer enn én aksjon. Da Sveriges statsminister Stefan Löfven i en utspørring i Riksdagen i januar, ikke ville utelukke å bruke militæret mot den voksende gjengkriminaliteten i de svenske forstedene, reiser det spørsmål om disse områdene kan vinnes tilbake uten omfattende bruk av vold (se også den danske statsministeren Lars Løkke Rasmussens 22-punktsplan for å demontere parallellsamfunnene innen 2030). Hvis ikke: Må vi godta en viss todelt jurisdiksjon, der lovene i disse områdene er andre enn de som gjelder for storsamfunnet for øvrig? (se opprettelsen av sharia-domstoler i England eller den tidligere kriminelle dansken Farid Chahades nylige forsøk på å megle mellom kriminelle bander i København).

Steven Pinker bedyrer at utviklingen han skisserer i «The Better Angels» bare vil fortsette. Sakte, men sikkert blir verden et bedre sted. At det kan virke annerledes, skyldes ifølge Pinker medienes overdrevne fokus på det som selger: krig og konflikt. Men Pinker overser viktige utviklingstrekk ved etterkrigstidens Europa. Han virker ikke å være særlig opptatt av de siste tiårenes masseinnvandring til europeiske nasjoner. Han ser seg blind på en bestemt utvikling, som han hevder vil realiseres for enhver pris. Hvor lang tid det vil ta å integrere menneskene fra æreskulturer i de europeiske tillitssamfunnene forblir et ubesvart spørsmål.

Nå er ikke dette Pinkers tema. Pinker skal berømmes for å være opptatt av årsakene til den lange fred- og velstandsperioden i europeiske historie, men han burde også ta med i betraktningen de faktorene som kan true den. Pinker kan kritiseres for å være en utopist, og den rettlinjede historie-utviklingen han bygger sin teori på, kan virke overforenklende, særlig når problemene i parallellsamfunnene virker å bli mer og mer alvorlige, i takt med en fortsatt høy innvandring til vesteuropeiske land. Det forblir imidlertid et åpent spørsmål om historikere i fremtiden vil skrive Europas konstitusjonelle rettshistorie som en utvikling fra æresamfunn til stats-samfunn, tilbake til æressamfunn.

 

 

 

Kjøp Jean Raspails «De helliges leir» her.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også