Sakset/Fra hofta

Når Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo deler ut priser til studentene, sier det noe om fremtidens akademikere. Student Tonje Baugerud ble den utvalgte prisvinneren for fire ukers feltarbeid på Grønland torg, hvor hun har observert «kropper» og «rom». Baugerud har til tider vært utkledd i hijab og abaya under sitt feltabeid. Etter dette mener Tonje Baugerud å vite hvordan det er å bli oppfattet som en tildekket muslimsk kvinne. Hun mener funnene er urovekkende.

Oppgaven handler om hvordan kjønn og kropper interagerer i et avgrenset rom, nærmere bestemt på Grønland torg. I løpet av fire uker med feltarbeid på torget, tidvis iført abaya og hijab, kunne Baugerud observere samspillet mellom kjønn på torget og kjenne reaksjonene fra omgivelsene på sin egen kropp.

Hun syntes det var vanskelig å iføre seg islamske klær, eller hodeplagg, som hun kaller dem:

– Det er interessant at jeg reagerte så sterkt når jeg tok på meg disse hodeplaggene for å gå ut. Det sier mye om de maktstrukturene og representasjonene som ligger der, og som du vet at folk flest har. Jeg ble engstelig for å gå ut, og engstelsen ble bekreftet av negative tilbakemeldinger, sier hun.

Kanskje ikke så merkelig, i og med at hun ville bli oppfattet som en konvertitt. I oppgaven skriver Baugerud om «hijabophobia» i tillegg til «islamophobia». Det aner oss hvor hun vil. Og hun viser med all tyngde at hun ikke har forstått et kvidder av religionsmarkører som hijab og abaya. Dette er noe som hvem som helst kan ha på seg, tydeligvis:

Even this label, ‘women with hijab’, is not neutral, as hijab is associated with a garment many Muslim women wear. For all I knew, the veiled bodies I observed were no more religious than my veiled body when I was wearing the hijab.

Baugerud har valgt metoden autoetnografi i oppgaven. Enkelt forklart er dette som en skolestil à la «En virkelig fin dag i sommerferien». Hun sitter på torget på Grønland og noterer ned hva hun ser og tenker. En subjektiv observasjon blandet med egne tanker og følelser. Og en god porsjon redsel. Hun er redd for folk rundt seg. For at de skal snakke til henne.

Det største funnet ser ut til å være at muslimske menn henger rundt i grupper og gjør ingenting, mens kvinnene går i grupper på to eller tre med handleposer med mat. Dette betraktes fra et akademisk synspunkt som «rom for hvile for mannlige kropper» og «rom for mobilitet for kvinnelige kropper».

Hva er de tydeligste funnene i oppgaven?

– Ett funn er at Grønland torg er et kjønnet rom som blir brukt ulikt av kvinner og menn. På det åpenbare planet er det et rom for hvile for mannlige kropper og et rom for mobilitet for kvinnelige kropper, sier hun.

I det hele tatt er det veldig mye snakk om rom og kropp i Baugeruds forsøk på å sette hijabbrukere i et annet lys enn det islamistiske:

Baugerud mener at hennes forskningsdesign kunne avdekke skjulte fordommer som finnes mot kvinner som bruker tildekning.

– Jeg ble veldig overrasket over at jeg fikk direkte kommentarer på min kropp når jeg hadde på meg hodeplagg. Dette hadde vært vanskelig å avdekke uten en fenomenologisk undersøkelse av den tildekte kroppen, sier hun.

Baugerud fikk reaksjoner i form av småord som «herregud» og «stakkars», altså negativt ladede ord, sagt av fremmede såpass høyt at hun skulle høre det.

– De negative verbale kommentarene kom hovedsakelig fra middelaldrende hvite kvinner. Det var én mann som kommenterte, ellers var det bare kvinner, sier hun.

Som en tilsynelatende tildekket muslimsk kvinne var det altså noe med hennes fremtoning som gjorde det mer sosialt akseptert å kommentere på hennes kropp.

– Det kan være at kroppen min ble tolket som en konvertitt, siden jeg har lys hud, og at dette for enkelte ble oppfattet som enda mindre ønskelig, sier hun.

Baugerud ser ut til å ha trådt inn i en verden hun ikke har noe som helst peiling på eller forhold til. «Kroppen hennes ble tolket som en konvertitt». Du store min! For en innsikt! Dette er på linje med å «føle på uro». En merkelig unaturlig avstand til egen person.

Baugerud ser to narrativer om muslimske kvinner med hodeplagg: Det er narrativet om den undertrykte muslimske kvinnen og narrativet om ekstremisten.

– Det første narrativet skisserer den undertrykte, hjernevaskede kvinnen som enten ikke vet bedre eller som ikke har noe reelt valg på grunn av undertrykkelse. Det andre bildet fremstiller muslimske kvinner som motstandere av såkalte vestlige verdier og i opposisjon. Begge bygger også på en forutsetning om at hijab er uforenlig med «vestlige verdier», forklarer Baugerud.

Hun sier det ikke, men jeg får et klart inntrykk av at Baugerud ønsker et tredje narrativ: Den glade muslimske kvinnen som bærer hijab fordi hun vil det selv og samtidig kan bli betraktet som representant for vestlige verdier.

Hun er opptatt av at kommentarene hun fikk fra andre nordmenn bunner i fordommer, og trekker den konklusjon at hun ble utsatt for trakassering:

– Jeg tenker at vi har en veldig lang vei å gå når det er så mye fordommer der. Dette er jo en form for trakassering, sier hun.

– Jeg tror dette handler om fremmedfrykt. Og det er tydeligvis en aksept for å kommentere noens kropper og fremtoning, fortsetter hun.

Det er ikke lett å være snøfnugg i dag. Her må det ha vært mange års hjernevask med korrekte tanker som møtte menneskesinnets realiteter på Grønland torg.

En observasjon som Baugerud gjorde, var at Grønland torg er «male space», dvs. et rom for mannlige kropper, som hun ville sagt på norsk. Baugerud burde kjenne til slike «male spaces» som dukker opp i byene i Europa. Som i Paris, hvor kvinner ikke lenger er velkomne på kafeene i de muslimske områdene og mer eller mindre har forsvunnet fra gatebildet.

Baugerud ville også ha lært uendelig mye hvis hun hadde lest Hege Storhaugs bok «Tilslørt. Avslørt», hvor Storhaug blant annet går rundt i Oslo iført burka. Eller «Berøringsangst» av Arild Dahl.

Men nei. Her starter vi fra scratch med observasjoner av kropper på Grønland torg. Dette er hva akademikerne i Norge vil ha – og premierer. Og hvor fortsettelsen går? Ja, det ser vi her:

Hva skal du gjøre nå?

– Den teoretiske plattformen jeg bruker i denne oppgaven, skal jeg nå bygge videre på som stipendiat ved Det teologiske fakultet. Her skal jeg undersøke muslimske kvinners erfaringer med kroppspolitikk i det offentlige rom i Oslo, avslutter hun.

Oppgaven er på engelsk, og du kan lese den her.

stk.uio.no

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også