Innenriks

Fredrikstad tingrett, sal 5. Foto: domstol.no.

 

Fredrikstad tingrett har i fire tilståelsessaker den 4. januar 2018 ilagt dommer for brudd på straffelovens paragraf 166 om falsk forklaring, i samtlige tilfeller mot personer fra Syria som urettmessig hadde skaffet seg opphold i Norge ved å si at de var fra Irak.

Også den 15. desember 2017 ble det avsagt dom i en femte sak av samme type.

To av sakene handler tilsynelatende om et ektepar, da partene har samme etternavn, bor på samme adresse, og oppgir å ha det samme antallet mindreårige barn. De to, som begge er trygdet og uten arbeid, har holdt fast ved sin falske forklaring i tiden mellom 2007, da de kom til Norge for å søke asyl, og 2014, da de med ett oppgav sin korrekte bakgrunn til utlendingsmyndighetene. Begge er blitt dømt til 120 dagers fengsel, hvorav 60 dager er blitt gjort betinget. Retten la i formildende retning vekt på at det tok mer enn tre år før det ble tatt ut siktelse.

Den tredje saken vedrører en gift mann med jobb og mindreårige barn. Han forklarer at han hadde søkt asyl med sin korrekte identitet og fått avslag i Tyskland, for deretter å søke asyl i Norge i 2002 med falsk identitet. Han benyttet seg av falske dokumenter utarbeidet i Syria som han hadde betalt 10.000 kroner for, og han opprettholdt sin falske forklaring frem til 2015, da han oppgav sin korrekte bakgrunn. Retten finner det formildende at det gikk over to år før det ble tatt ut siktelse men dømmer ham ikke desto mindre til 120 dagers ubetinget fengsel.

I den fjerde saken foreligger det tilståelse fra en eldre kvinne. Hun og mannen kom til Norge i 2007, hvor de ble «fortalt av andre at de måtte være fra Irak eller Palestina for å få opphold». De oppgav det første, underbygget fortellingen med falske pass og fikk asyl. For omtrent to år siden oppsøkte de myndighetene, ifølge kjennelsen fordi «hun var lei av å lyve for norske myndigheter». Ved denne anledningen tok hun med seg sitt ekte pass, hvor det viser seg at hun er åtte år eldre enn det som går frem av det falske. Som i den tredje saken dømmes hun til 120 dager ubetinget. Hun anfører at hun er for syk til å sone, og kriminalomsorgen skal utrede hennes soningsdyktighet.

Saken datert den 15. desember 2017 er mot en trygdet middelaldrende enke, som i tiden fra asylsøknad i 2009 og frem til 2014 overfor utlendingsmyndighetene hevdet at hun var iraker, til tross for at hun var syrisk borger. Hun sier at hun lenge har angret på dette. I 2014 blir UDI underrettet om den virkelige identiteten av advokaten hennes, men saken blir ikke anmeldt før i 2017. Retten bemerker:

Det er ingen grunn til at det skulle gå ytterligere tre år før saken ble anmeldt og etterforsket, når offentlige myndigheter fikk denne kunnskapen i mars 2014.

Disse omstendighetene er uansett formildende for kvinnen, som dømmes til fem måneders betinget fengsel.

I alle de fem prosessene er det blitt benyttet tolk.

Sakene reiser uvegerlig endel spørsmål.

Hva er for eksempel grunnen til all denne tilståelseslysten hos personer av samme opphav og med bostedskommune på omtrent samme tid? Hvorfor somler myndighetene så lang tid fra svindelen blir kjent til det tas ut sak? Hvilke oseaner av tilsvarende saker kan det finnes der ute?

Men det man kanskje fremfor alt lurer på, er om denne svindelen vil få noen flere konsekvenser for de domfelte enn noen måneders fengsel.

Det må kunne sies å være en nokså liten ulempe sammenlignet med de enorme fordelene samtlige har dratt av sine opphold i Norge. For samfunnet har de falske forklaringene hatt en nokså høy kostnad. Er de utleggene å regne som tapt, og pengebedragene som tilgitt og glemt?

 
 

Kjøp «Betraktninger over revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» av Christopher Caldwell her.