Nytt

Offisielt protesterte Egypt og Saudi-Arabia mot Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad. Men det var noe halvhjertet over det.

Avgjørelsen utløste ikke den vrede som venstreorienterte spådde.

Nå kan New York Times fortelle at egyptiske sikkerhetsfolk ringte lederne for de mest populære tv-showene og fortalte dem hvor landet lå: Egypt har ikke råd til noen ny intifada. Landet sliter selv med et IS-opprør i Sinai og har ikke behov for å støtte Hamas.

Programlederne skulle derfor fremstille Jerusalem-vedtaket som sånt som bare skjer. Palestinerne fikk være fornøyd med Ramallah.

But now a de facto alliance against shared foes such as Iran, the Muslim Brotherhood, Islamic State militants and the Arab Spring uprisings is drawing the Arab leaders into an ever-closer collaboration with their one-time nemesis, Israel — producing especially stark juxtapositions between their posturing in public and private.

Mr. Trump’s decision broke with a central premise of 50 years of American-sponsored peace talks, defied decades of Arab demands that East Jerusalem be the capital of a Palestinian state, and stoked fears of a violent backlash across the Middle East.

Dermed får Jerusalem-vedtaket større betydning enn man kunne få inntrykk av. Flyttingen avslører at mye har endret seg. Det er snakk om en helt ny situasjon.

Araberverdenen er svekket av islamisme og opprør, av eksperimentet med Det Muslimske Brorskap i Egypt, av krigen i Syria og trusselen fra IS. Spørsmålet om Jerusalem er ikke noe Egypt orker å bruke krefter på.

Trolig har det også spilt inn at det å blåse til kamp over Jerusalem, vil være et innspill til radikale salafister. Det ville være en gavepakke til dem som Egypt er truet av.

Egypterne vet også at hvis den fanatiske flammen først får begynne å brenne, er den umulig å stanse. Det ligger eskatologi innebygget i Jerusalem-spørsmålet. Palestinske ledere har lekt med trusselen mot Tempelhøyden. Det er bare et halvt år siden Israel måtte krype til korset og fjerne metalldetektorer ved inngangene.

Det siste egyptiske myndigheter vil, er å slippe løs en jihad.

Enda mer oppsiktsvekkende er det at Saudi-Arabia godtok vedtaket og nærmest har avskrevet Jerusalem.

King Salman of Saudi Arabia, arguably the most influential Arab state, also publicly denounced Mr. Trump’s decision.

At the same time, though, the kingdom had already quietly signaled its acquiescence or even tacit approval of the Israeli claim to Jerusalem. Days before Mr. Trump’s announcement, the Saudi crown prince, Mohammed bin Salman, privately urged the Palestinian president, Mahmoud Abbas, to accept a radically curtailed vision of statehood without a capital in East Jerusalem, according to Palestinian, Arab and European officials who have heard Mr. Abbas’s version of events.

Det er Mahmoud Abbas som har lekket disse opplysningene til New York Times, sikkert i håp om å sette Egypt og Saudi-Arabia i skammekroken. Men Abbas forregner seg. Det er snarere slik at han klargjør hvor mye som har endret seg i regionen, hvor svake araberlandene er, hvor stor problemer de har å slite med, og hvor lite de kan tillate seg. De har rett og slett ikke råd, hverken politisk, økonomisk eller sikkerhetsmessig, til å leke med vold og «motstand».

Egypt la frem resolusjonen i Sikkerhetsrådet som fordømte USAs vedtak. Men det var altså skuebrød.

Mye tyder på at det ikke var snakk om noe midlertidig tilbaketog, men en varig omstilling til nye realiteter.

Israel har kommet styrket ut av de siste års destabilisering. Trusselen fra Iran gjør at Saudi-Arabia er rede til å inngå pragmatiske strategiske allianser.

Det går nesten ikke an å overvurdere betydningen av Jerusalem-vedtaket. De som har avskrevet Trump, har undervurdert mannen.

Jerusalem var en gamechanger. Jerusalem kan brukes som et forhandlingskort. USA får testet hvor stor viljen til nytenkning er i araberlandene.

Den er langt større enn de liberale/venstreorienterte kunne drømme om. De har hele tiden insistert på innrømmelser fra Israels side. Israels motstand er blitt sett på som håpløst steil. Men nå ser man at det er Israel som har hatt rett. Appeasement fører ikke frem.

Araberne har innsett at deres stilling er svak og prioriterer kampen mot den indre fienden – jihadismen – og Iran. Dette er også Israels fiender.

USA og Israel har altså de samme fiender.

Det er nok mange i Vesten som ikke innser at de havner på feil side med sin pro-palestinske politikk.

Politikk handler om å velge, og araberne har også en pragmatisk side. De ser hva islamismen kan føre til. Den river samfunn i stykker.

Man skal ikke stryke den med hårene, slik mange i Vest-Europa og USA har gjort eller gjør. I Midtøsten har man brent fingrene ettertrykkelig. Det frister ikke til gjentagelse. Heller en stilltiende allianse med Israel og USA.

Tapes Reveal Egyptian Leaders’ Tacit Acceptance of Jerusalem Move

 

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag her.