Sakset/Fra hofta

En ny og skremmende erkjennelse er i ferd med å sige inn hos franskmenn: Vi kan aldri konvertere de 30% av muslimene som vil innføre sharialover til vårt demokratiske verdigrunnlag og sekularisme.

«Alle innser at et annet folk har dannet seg i Frankrike, at de har et ønske om å definere sitt liv på religiøse verdier og er fundamentalt motsatt til den liberale konsensus som er vårt grunnlag,» skriver Christian de Moliner. «Men en nasjon har alltid en grunnleggende pakt, et minimum av lover som alle godtar. Dette er ikke tilfelle lenger «.

Forfatteren Christian de Moliner tar til orde for å dele opp landet til to lovsystemer – ett for franskmenn og ett for muslimer. Han begrunner dette med følgende argumenter:

• Krigen i Frankrike er helt i startfasen… mange blodige islamistangrep har funnet sted.

• Vi kan ikke stappe tannpastaen tilbake inn i tuben og konvertere de 30% av muslimene for vil ha sharialover til vårt demokrati.

• Vi vil aldri bli istand til å fullstendig fjerne radikal islamisme.

• De troende tilhengere av profeten er allerede samlet i områder som til dels styres av egne regler (no-go-zones).

Mange vil vel si at det vi ser her er den franske evnen til å kapitulere raskere enn svint. Moliner sier at å dele opp land geografisk for ulike befolkningsgrupper i årenes løp har fungert godt for å skape fred og at dette også kan være en løsning. Vel, slik gikk det ikke i Sør-Sudan. I tillegg har man også måttet flytte på store folkegrupper for å gjenopprette fred gjennom homogenifisering av nasjoner. Dette har som regel først vært mulig etter at krigen er over. I Moliners eksempel kan dette i praksis bety å sende muslimene tilbake til sine opprinnelsesland.

Moliner er, ikke uventet, blitt møtt med kritikk. Det påpekes at muslimer slettes ikke vil si seg fornøyde med å få egne territorier i Frankrike eller et eget lovverk. For det vil ikke stanse der – de vil alltid ha mer. Å starte med å gi etter er derfor kanskje ikke det beste utgangspunktet for den uunngåelige konflikten som kommer. Hvis man ikke til nå har maktet å assimilere og integrere de muslimene som bor i Europa med vennlighet, forståelse og dialog, så er det ingen grunn til å tro at dette vil bli lettere om ti-femten år. Tvert imot har man erfart at 2. og 3. generasjon ofte identifiserer seg enda sterkere med røttene og religionen som de første brakte med seg. Vil løsningen så være å forby islam, slik som Kina gjør i de «opprørske» regionene? En slik hard håndhevelse har dårlig resonans i den demokratisk og frie europeiske sjel. For det er ikke et slikt samfunn vi ønsker å leve i.

Moliner har korrekt identifisert dagens status og tilstander, men det er å håpe at europeerne ikke legger seg på rygg til de grader som vi ser her. For dette må sies å være ren kapitulasjon – i salamiutgaven.  Hvilke deler av Frankrike mener forfatteren vil være villige til å gi fra seg landområder til muslimene som i tillegg er spredd geografisk? Og hvorfor skulle man ønske å opprette egne Gaza-striper inne i Frankrike?

I fremtiden vil det bli mange og lange debatter om hvordan man kan løse det problemet som Europa har påført seg selv. Når realismen synker inn (for noen vil det aldri skje) på nasjonale plan, så kan det være for sent for «gode» og «pene» løsninger. I mellomtiden vokser den muslimske populasjonen raskt i Europa. Som en britisk venn nøkternt kommenterte forleden: «We are about to be out-babied».

Christian de Moliners forslag er fullstendig urealistisk. Men vi noterer oss at høyttenkningen er et symptom på hvor langt Frankrike er kommet i islamiseringsprosessen.

Causeur.fr

 

Kjøp Kent Andersens bok her!