Tavle

Hatshepsut-tempelet i Luxor, Egypt. Foto: Ian Lloyd/Wikimedia Commons.

 

Den islamske terroren var naturligvis langt fra noe nytt. Sakesløse vestlige mennesker var blitt drept på den måten før, og selvmordsangrep var også kjent som taktikk.

Luxor-massakren den 17. november 1997 var likevel det første eksempelet i nyere tid på et fenomen vi siden er blitt smertelig godt kjent med: grupper av radikale islamister som er rede til å ofre livet for å begå massedrap på «vantro» mennesker fra Europa på steder hvor de en gang følte seg trygge.

De seks terroristene kom til stedet i en buss. De var utkledd i politiuniformer og hadde kalasjnikover og kniver i sekkene sine. De visste at en gruppe vestlige turister var på vei. Ingen fant noe påfallende ved oppførselen deres innen helvete var løs.

Litt etter klokken ni om morgenen tok de frem våpnene og begynte å skyte på en folkemengde bestående av flere hundre personer som befant seg inne i tempelet. Da de var ferdige, 45 minutter senere, lå 62 mennesker døde igjen – fire egyptere og 58 utlendinger, hvorav 36 sveitsere, ti japanere, seks briter (den yngste av dem fem år gammel), fire tyskere og to colombianere.

Terroristene benyttet også anledningen til å vansire døde og skadede med knivene sine, og legge igjen papirstykker med tekst som lovpriste Allah inne i oppsprettede mager. Noen flukt hadde de ikke planlagt, vel vitende om at de ikke ville komme levende fra det. De forlot riktignok åstedet, men ble skutt ikke lenge etterpå.

Hvem trodde den novemberdagen i 1997 at vi tjue år senere skulle komme til å frykte lignende aksjoner hjemme hos oss? Unntak fantes naturligvis, men for de aller fleste mennesker sprengte dette rammene for hva de hadde forestilt seg. Har vi mer treffsikre forestillinger i dag?