Kultur

Kunstneren Kjell Erik Killi-Olsen har vært utelandsfarende i mange år. Som mange av hans generasjon ble New York et forlokkende fristed i lange tider, mens han de siste 13 årene har vært bofast i Provence. Ikke noen idyllisk villa, men et stort slott av god gammel årgang. De to siste årene har han jobbet målbevisst og konsentrert for en utstilling i Galleri Brandstrup på Tjuvholmen. Utstillingen kalles «Den lange reisen» og markerer at utferds-tiden er forbi og at kunstneren nå har kurs for hjemlandet.

Killi-Olsens bilder og skulpturer danner en egenartet formverden. Det er en blanding av surrealisme og ekspresjonisme der figurasjonen har en utpreget naivistisk karakter. Resultatet blir ofte en gåtefull motivtype som ikke så lett lar seg tolke. Den litt ulekre og grumsete fargebruken utløser ikke akkurat glede og begeistring, snarere føler man et ubehag som forsterkes ytterligere av forvrengte ansikter og deformerte kropper.

I samme retning peker også den pastose, relieffaktige maleteknikken. Kunstneren har trolig brukt palettkniv og lagt fargen på i tykke lag, slik at fargestoffets grumsete karakter minner om et materiale som er i ferd med å råtne. Dette er ikke skjønnskrift for skolebarn, men en billedverden der det menneskelige har mistet sin fysiske normalitet og psykiske stabilitet. Det er uansett uttrykkssterke arbeider, noe som i alle år har vært et særtrekk ved Killi-Olsens figurasjon, og gjort ham til en både populær og ettertraktet kunstner, både her hjemme og i utlandet.

Bortsett fra et par malerier med tittelen «Den lange reisen 1 og 2», er det vanskelig å se hva som er reiserelevant i de øvrige motivene. Den lange reisen er trolig mer et livsprosjekt enn et kunstprosjekt, for det er ikke mye som tyder på at kunstnerens uttrykksform og motivkrets har hatt noen lang reise. Figurasjonen er den samme som tidligere, så også den traurige fargebruken. Den endringen som er mest tydelig, består i at bildets flate-karakter er blitt mer dominerende og minimaliserer derved figurasjonens handlingsrom.

Denne flatheten, samt tendensen til utstrakt bruk av geometriske strukturer, i kryssende linjer og varierte kvadrater, skaper en ny formal trøkk i motivet. Det gjelder særlig den formale organiseringen, som fyller enkelte av bildene med en etterlengtet visuell rytme. I slike arbeider øker også intensiteten i fargen slik at helheten får et mer samordnet og poengtert uttrykk, uten at vi fornemmer noe nærvær av frisk luft. Fortsatt befinner vi oss i en slags mental underverden med dårlig ventilasjon og lite lys, der vilkårlige assosiasjoner fyker omkring og fester seg på billedflaten i noe som ligner kreativ avmakt.

Det er å håpe at kunstneren fortsetter livsreisen i sitt nye bosted på Vågå, og at stedets fjelluft og rotnorske tradisjoner vil gi ham en friskere palett og en mer oppløftende tematikk. Der bor han jo også nærmere hjembyen Trondhjem, som tydeligvis har gitt ham viktige impulser i oppvekst og modningstid. Hjemreisen betyr ikke at kunstreisen er forbi, snarere tvert imot.

Galleri Brandstrup:
Kjell Erik Killi-Olsen, malerier og skulpturer
Varer fra 12/10 til 4/11, 2017