Utsnitt av et portrett av Marcus Thrane (1817-1890). Ukjent dato og fotograf. Foto: Nasjonalbiblioteket / Wikimedia Commons.
 

200-årsdagen til læreren, forfatteren, journalisten og den politiske aktivisten Marcus Thrane ser ut til å ha gått stort sett upåaktet hen i norsk offentlighet – med hederlig unntak for dekningen i Klassekampen og Dagsavisen, som for begges vedkommende kun ser ut til å foreligge på papir.

Og det er synd. For selv om Thrane riktignok hadde en revolusjonær legning, og hans thranitterbevegelse – en av de første store folkebevegelsene i Norge – fremmet ideer som lå såpass nært opp til de marxistiske at de neppe tåler altfor kritisk granskning, er han udiskutabelt en sentral skikkelse i norsk historie.

Noen av begivenhetene fra hans liv, som tross alt ble avsluttet før noen nålevende ble født, gjør inntrykk som man ikke desto mindre fornemmer også har aktuell gyldighet.

Saken er at Thrane arbeidet for større sosial rettferdighet i Norge. I så måte var han på mange måter et barn av sin tid, og selv om man kan være uenig i hans ideer, er det i et tilbakeskuende perspektiv vanskelig ikke å tenke at han ble uanstendig behandlet av norske myndigheter.

Hans innholdsrike historie er for lang til å gjengis i en kort minnetekst, og den kan under enhver omstendighet leses i Norsk biografisk leksikon eller på Wikipedia. Vi skal her nøye oss med å sitere denne passusen fra førstnevnte kilde:

I dagene 10.–17. juni 1851 holdt thranittene sitt andre landsmøte, på folkemunne kalt “Lilletinget”, i Christiania. Her ble det 12. juli fattet et vedtak om revolusjon som myndighetene brukte som påskudd til å kriminalisere bevegelsen. Det hjalp ikke at Thrane selv dagen etter fikk vedtaket omgjort. Thrane var nok i prinsippet for revolusjon, men ikke før alle muligheter til reformer gjennom lovveien var prøvd. En drøy måned senere fant den såkalte “hattemakerkrigen” sted på Hønefoss, hvor lokale thranitter anført av Halsten Knudsen støtte voldelig sammen med utkommanderte militære.

7. juli ble Thrane, hans rival som leder i bevegelsen, stud.jur. Theodor Abildgaard, og tre andre i sentralstyret arrestert. Sentralstyrets arkiver ble beslaglagt. Også Arbeiderforeningernes Blad ble stoppet, men kom i gang igjen under andre redaktører som nå kjempet om avisens kurs. Dette og sviktende abonnementstall skapte problemer for eieren Thrane. Mens han satt i fengsel, havnet kona og de fem barna på fattigkassa.

I tillegg til arrestasjonene av de sentrale thranittlederne fikk politi og lensmenn ordre om å sette opp lister over medlemmene av thranitterbevegelsen over hele landet og avhøre lokale ledere. Lister over medlemmene og petisjonunderskriverne ble sendt inn til Justisdepartementet (og er således bevart for ettertiden, nå i Riksarkivet). Ved kgl. resolusjon 28. august 1851 ble det nedsatt en undersøkelseskommisjon som også fikk domsmyndighet. Den avgav sin dom 10. april 1854. Thrane fikk 4 års straffarbeid; andre aktivister fikk strengere dommer. Til sammen rundt 200 personer ble dømt. I ettertid må saksgangen sees som et justismord. Ved høyesterettsdom 25. juni 1855 ble Thranes dom stadfestet, og han ble overført fra Tugthuset til det nye Botsfengslet. Etter 7 år i fangenskap ble han løslatt juli 1858 (på den tiden var det ikke fratrekk for varetektsfengsel).

Historien kan tjene som en påminnelse om at den som ønsker å røske opp i den tilvente orden i Norges land, og da kanskje særlig for å hindre myndigheters maktmisbruk overfor vanlige mennesker, ikke nødvendigvis får noen enkel tilværelse.