Innenriks

Bildet: Marte Gerhardsen, foto: Wikipedia commons.

Nylig kom filmen om sosial kontroll og æresvold, «Hva vil folk si?», og onsdag satte tenketanken Agenda dette temaet på dagsordenen med lansering av boken «Det store sviket» av Wenche Fuglehaug. Marte Gerhardsen løftet også temaet fram i en kronikk på vg.no i går.

Det er selvsagt positivt at Marte, Agenda og flere på venstresiden i norsk politikk nå tør å snakke mer åpent om sosial kontroll – og faktisk tar avstand fra den frihetsberøvelsen mange jenter, særlig med muslimsk bakgrunn, i Norge lider under. Det hadde imidlertid vært på sin plass med et lite unnskyld til alle dem som har kjempet for å sette disse sakene på dagsordenen – i motvind, i mange år.

I stedet er Marte Gerhardsen lovlig tilgivende mot seg selv og sine likesinnede for deres forsømmelser:

Da jeg engasjerte meg politisk i min unge alder, var kampen mot rasisme den viktigste saken for meg, med god grunn. Det var og er et stort problem i vårt samfunn. Men i ettertid er det lett å se at jeg og andre, i iveren etter å bygge bro og skape toleranse, overså hvordan kulturelle og religiøse normer innad i minoritetsmiljøene skader og begrenser menneskers mulighet til å leve gode liv.

Med gode hensikter har vi dermed, uten å mene det, underkommunisert alvorlige problemer som mange jenter og kvinner møter i vårt samfunn. Men dét er det slutt på nå.

Virkelig? Kan vi få se noen eksempler? Anerkjennelse av HRS’ innsats, for eksempel?

Beskyldningene om rasisme og det som verre er har som oftest fått større plass i media enn selve problemstillingene. Allerede i 2007 kom Hege Storhaugs bok «Men størst av alt er friheten», en bok der nettopp mange innvandrerjenters ufrihet i Norge blir brettet ut.

Siden har dette fortsatt, og tegnene er overtydelige på at mange innvandrerjenter holdes borte fra det som smaker av norsk kultur. Innvandrerjenter deltar blant annet i betydelig mindre grad i organiserte fritidsaktiviteter enn norske jenter – og dessuten i mindre grad enn gutter med innvandrerbakgrunn. Kun én av fem innvandrerjenter er med på idrett, kunne Nettavisen fortelle i 2016. Dramatisk økning i bruken av barnehijab i Norge de siste 10–15 årene er et tydelig tegn på sosial kontroll, som mange politikere fortsatt ikke tar på alvor.

Selv etter åpenbaringen til Marte og andre de siste dagene er det ingen som snakker om islams rolle. Islamismen har som kjent spredt sine tentakler over Europa, i tillegg til Asia og Afrika. Ultrakonservative moskeer vokser opp – også i Norge –, tildekkingen av kvinner øker, og sharialover tas mer i bruk. Selvsagt spiller det en rolle hva foreldre og barn blir fortalt i moskeene. Ideologien fester grepet, og dét er ikke godt nytt for mange muslimske jenter i Norge.

Varslere står ofte alene. Noen får oppreisning i etterkant, det viser seg at de hadde en bunnsolid sak. Fakta trumfer alt. Men for mange har det vært en vond reise – for noen ender det med hemmelig adresse. Slik har det vært for Hege Storhaug – men hun får heller ikke oppreisning i det offentlige rom, snarere tvert imot. Hun hundses fortsatt, selv om det i sak etter sak dessverre viste seg at hun hadde rett – igjen. Hun forstår hva som skjer, lenge før andre i det hele tatt tør å berøre temaet – til tross for at de har et helt annet maktapparat i ryggen. Som Marte Gerhardsen.

Det gjenstår å se om Martes åpenbaring får konsekvenser i reell politisk handling – og resulterer i et klapp på skulderen til varsleren Hege, som satte temaet på dagsordenen for mange, mange år siden.

Les også

Oppgjøret -
Attentatet på Hege Storhaug -
På frihetens utpost -
Jakten på Hege Storhaug -
Det røde forræderiet -
Er de enige? -