Nytt

Bildet: Vi er vitne til en av de mest spektakulære nedturer i nyere politikk: Fra å ha «alt» og likevel bli en taper. Det er det fascinerende spørsmål ved Jonas Gahr Støre, her i Thomas Knarviks strek, den gang han fløy høyt over alle andre.

Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre red høyt på sin moralske hest under duellen med statsminister Erna Solberg i Tromsø tirsdag kveld. For øvrig en debatt som var rotete organisert og der de mest marginale spørsmålene fikk altfor stor plass. Var tanken å forhindre Erna i å vise hva regjeringen har fått til på fire år? Med tanke på «samarbeidspartiene» har Solberg-regjeringens handlekraft vært imponerende. Ap har lite å vise til fra rødgrønn epoke, enda de ledet en flertallsregjering og slapp både oljeprisfall og migrasjonsbølge. Fremover er Aps hovedbudskap at de ønsker å grave dypere i våre lommer etter mer penger. Nei takk!

Regjeringens historiske løft på samferdselssektoren, etterutdanningsløftet i skolen, at soningskøene er borte, reduserte helsekøer og kreftbehandlingstilbudet som pasienter fullroser, ble tirsdag borte i spørsmål om BMI og detaljer rundt organisering av norskopplæring for fremmedspråklige. Dette var misbruk av både kandidatenes og TV-seernes tid.

Velgerne har, om man skal stole på meningsmålingene, likt Solberg-regjeringens arbeid og planer videre. I programmet kom politikken  for mye i bakgrunnen til fordel for uvesentlige spørsmål og at man organiserte programmet som en jobbsøknad. Dette ga NRK en gylden anledning til å brife med Støres CV, og vi la merke til at NRK ikke sa noe om Solbergs minister-erfaring, men la vekt på Støres. Men hva med det som aldri kommer frem på en CV? Er Støre sannferdig, er han tillitvekkende? Statsministerposten er ingen hvilken som helst jobb. Det er én ting å være uenig politisk med kandidatene, noe ganske annet er når en statsministerkandidat ikke inngir tillit. Her har Støre en historie som bør repeteres – for velgernes skyld.

Støre fremstår ikke som hel ved. Han har det med å huske selektivt og er gjentatte ganger blitt avslørt og drevet fra skanse til skanse, før han omsider innrømmer nære vennskap og uheldige sammenblandinger. TV2-klippet om Hamas er blitt legendarisk, men hans afghanske tepper, hans bruk av polske malere, sakene om sosial dumping, om svart arbeid, og hans valg av private skoler og helsetjenester sier noe om en mann som skiller liv fra lære.

Velgerne bør bli påminnet Støres fortid. Han har flere ganger brukt sin posisjon og fellesskapets penger for å hjelpe seg selv og sine venner opp og frem.

Som utenriksminister fikk Jonas refs for venne-ansettelser . Støre engasjerte seg personlig for å få sin venn Morten Wetland i stillingen som FN- ambassadør. Dette til tross for at embetsrådet i Utenriksdepartementet (UD) innstilte ambassadør i Japan, Åge B. Grutle som ny FN-ambassadør. Men daværende utenriksminister Støre valgte å trosse rådet fra embetsrådet og ansatte vennen Wetland i stedet.
Støre sørget også for en «kone-avtale» da Wetland ble ansatt. Støre fikk nemlig ordnet det slik at Morten Wetlands kone fikk flytte jobben som topp-byråkrat til New York da Jonas Gahr Støre utnevnte Wetland til FN-ambassadør.

På 1990-tallet var Jonas Gahr Støre, Bjørn Grydeland og Tore Eriksen nære kolleger som byråkrater ved Statsministerens kontor (SMK) sammen med Ap-statssekretær Morten Wetland.

Som utenriksminister har Støre igjen sørget for at de fire er kolleger.

I løpet av de fire siste årene har han personlig grepet inn og trosset innstillinger fra eget embetsverk, for å sikre de tre tidligere kollegaene noen av de mest prestisjefylte postene i det norske diplomatiet.

Støre passet på å få sine nære venner i de beste stillingene, og han var også rundhåndet da han ga dem superlønn og sørget for nye «kone-avtaler» – alt på skattebetalernes regning.

Da den mer kjente Tschudi-saken sprakk i 2012, kom det frem at det ikke var første gang Støre tilgodeså vennen Tshudi. Dessverre så forsvant dokumentene om saken, mens Støre ledet UD. Professor Hans Petter Graver ved Universitet i Oslo fastslo at UDs behandling var i strid med både arkiv- og offentlighetsloven.

Sommeren 2008 skrev Aftenposten om Støres hemmelige bokprosjekt. Det viste seg at Støre fikk ansatte i UD til å skrive bok for seg. Arbeidet krevde så store ressurser at det ble sendt et anonymt brev til Aftenposten der det ble stilt spørsmål om det var riktig å bruke skattepenger til utenriksministerens bokprosjekt. Ingen ønsket å stå frem offentlig med kritikken. ( Dag og Tid omtalte også saken).

Det har vært for mye økonomisk grums og vennetjenester på det offentliges bekostning i Støres liv. Hvor er respekten for skattebetalerne og verdiene de skaper?

Helt til det siste har det dukket opp saker som setter spørsmålstegn ved Ap-lederens omgang med sannhet og redelighet. Det handler ikke om en enkelt sak. Det tegner seg et mønster som har pågått i årevis.

Denne mannen var det som tirsdag tiltet hodet enda litt høyere og med moralsk patos angrep statsminister Erna Solberg og beskyldte henne for å skape et kaldere samfunn. Og alt på grunn av at Sylvi Listhaug tør snakke sant – selv i Sverige.

NRKs journalister liker Støre, men Støre holder distanse. Programledernes hjemme-hos-reportasje fortalte mer enn tusen ord. En åpen dør og hjerterom kontra avstand. Var det tilfeldig hvilken dør som var åpen og hvilken som var lukket?