Henrik England rystes av sex-overgrep, og den siste avsløringen fra Newcastle er den 16. – sekstende! – i rekken på få år. Mest kjent er kanskje skandalen fra Rotherham, der det ble avdekket systematisk sex-misbruk av minst 1.400 unge jenter i alderen ca. 11-15 år. Det er de svakeste av de svake som kynisk og nådeløst utnyttes i industriell skala, og psykisk og fysisk brennmerkes for livet. Ofrene er de første som lider, og ofte de siste som får adekvat oppmerksomhet og oppfølging.
Mye av årsaken til at sex-misbrukene har kunnet pågå i årevis uten å bli ”oppdaget”, har vært frykten for å bli kalt rasist. I britisk presse omtales overgriperne med samlebetegnelsen ”Asians”, et ord som i mange tilfeller er kode for pakistaner og muslim. Interessant nok har denne måten å underkommunisere fakta på fått andre ”Asians” som sikher og hinduer til å reagere: De vil ganske enkelt ikke assosieres som ”Asians” med pakistanere og muslimer.
Men vinden ser imidlertid ut til å ha snudd noe. Vekten av titusentalls overgrepsofre samt ungjenter i den såkalte ”risikosonen” begynner kanskje å bli for tung å bære for enkelte. Sarah Champion, MP for Labour i Rotherham, kalte nylig en spade en spade:
”People are more afraid to be called a racist then they are to be wrong about child abuse.”
og
Stort tydeligere kan det ikke sies. Imidlertid er det et stykke holdningsarbeid og realitetsorientering igjen før normale vilkår for ytringsfrihet er på plass:
“I know in Rotherham I have met frontline social workers who when, we are talking 10 years ago now, when they were trying to report this crime were sent on race relations courses, they were told they were going to have disciplinary action if they didn’t remove the fact that they were identifying the person as a Pakistani male.
“This is still going on in our towns now, I know it is still going on, but we are still not addressing it.”
Deler av det engelske samfunn fremstår som et direkte ufritt samfunn styrt av skremmende dogmer og berøringsangst for en ubehagelig sannhet. Deretter skrev Champion følgende i en artikkel i The Sun:
«Britain has a problem with British Pakistani men raping and exploiting white girls.
There. I said it. Does that make me a racist? Or am I just prepared to call out this horrifying problem for what it is?
For too long we have ignored the race of these abusers and, worse, tried to cover it up. No more. These people are predators and the common denominator is their ethnic heritage.
We have to have grown-up conversations, however unpalatable, or in six months’ time we will be having this same scenario all over again.»
Sannheten er ofte tøff å bli konfrontert med. For dette fikk hun valget mellom å gå av frivillig som statsråd i Labour-Corbyns skyggeregjering, eller bli sparket. Hun valgte det første. Man må spørre seg: Hvem er det egentlig som skal beskyttes? Ofrene eller overgriperne?
Når man hoderystende tror bunnen er nådd for hykleri, så viser det seg at man er langt fra: En av Champions partikolleger fra Labour er parlamentsmedlemmet og den britiskfødte muslimen Naz Shah. Hun er kjent som ”a rising star” og en av Jeremy Corbyns støttespillere. Shah sikret seg sikkert poeng hos partilederen ved å beskylde Champion for å være uansvarlig i sin språkbruk, stigmatisere pakistanere og i det hele tatt bruke en ”nazi-lignende terminologi mot en minoritet”.
Hva er Naz Shah kjent for? I april 2016 skrev hun på Facebook at løsningen på konfliktene i Midt-Østen var ”å flytte staten Israel til USA. Transportkostnadene vil bli lavere enn forsvarsutgiftene i tre år. Problem løst”. Hun har også vært aktivt medlem i en gruppe som kalles seg Bradford Boycott som oppfordrer til boikott av ”apartheid-staten Israel”.
Men det er mer å gå på: Ett år tilbake i tid, før parlamentsvalget i 2015
”… she openly condemned targeted sexual abuse of white girls by members of certain ethnic communities. One of the journalists who met Miss Shah wrote: ‘She is not afraid to point the finger of blame at “Pakistani men” for grooming girls for sexual abuse.’
Miss Shah is then quoted directly: ‘They got away with it, but they’re not going to get away with it any more,’ she declared.”
Hva er annerledes her enn uttalelsene fra Sarah Champion nylig? Ingen ting, annet enn etnisitet. Champion er etnisk brite og kritiserer pakistanske menn = nazi-lignende retorikk. Shah er ”british-born muslim” og kritiserer pakistanske menn = supert!
Og som prikken over i’en ble det nylig avslørt at hun videresendte og likte en Twitter-melding med følgende budskap: De misbrukte jentene i Rotherham og andre steder burde holde munn. For flerkulturens skyld.
Dette er ikke noe annet enn utilgivelig rasisme mot hvite jenter.
Naz Shah forsto nok at denne twittermeldingen ikke var så smart for en som vil opp og frem i politikken, så hun slettet den. Men hun har ikke offentlig beklaget noe. Lokalavisen har da også et innlegg hvor det kreves at hun må gå av. Andre parlamentsmedlemmer er ikke imponerte:
Conservative MP for Mid Bedfordshire Nadine Dorries tweeted earlier this week: “I was one of the first MPs to ever use Twitter. You don’t RT (re-tweet, red. anm.) AND like by accident – We know how you feel and care for the abused girls. Go now.”
Vi ser tegn til noe av den samme frykten for å bli brunbeiset i Norge også. Da en 14 år gammel syrisk jente – gravid med sitt andre barn – passerte grensen ved Storskog i desember 2015, var det ingen offentlige etater som reagerte. Ikke politiet, UDI eller Hero som driver transittmottaket i Kirkenes. Ingen med ansvar slo alarm, og forholdet hadde ikke blitt kjent om ikke andre asylsøkere på mottaket hadde sagt fra. Til tross for at jenta uten tvil har blitt utsatt for overgrep av sitt daværende 23-årige følge, ble saken henlagt av politiet i februar i år.
I mindre alvorlig skala, men dog skremmende i sitt ordvalg, er en hendelse i november 2015 fra Stokke i Vestfold. Tre jenter ble holdt fast eller forsøkt antastet av asylsøkere som bodde i Melsomvik. Ordenssjef Frank Gran i Vestfold-politiet kommenterte saken blant annet slik:
– Dette dreier seg om kulturbetingede utfordringer. Det går på holdninger de har til yngre jenter som beveger seg ute, uten følge av mannlige slektninger, og ikke slik de er vant med fra arabiske land. Vi regner med at det er derfor de har gjort dette, sier politiets ordenssjef.
Når rettsstridig adferd relativiseres og forklares med ”kulturbetingede utfordringer”, mister lovverket den allmenne beskyttelsen det er ment å gi borgerne. Konsekvensen er at man risikerer å dømmes etter etnisitet og kulturell bakgrunn med ulik straffeutmåling som resultat, ikke konsekvent i tråd med lovens bokstav og intensjon. Polariseringen av samfunnet er i full gang.
