Sarah Champion. Foto: Twitter.
Labours parlamentsmedlem for Rotherham, Sarah Champion, har stått i en skur av motbør siden hun med en artikkel i The Sun den 10. august 2017 for alvor satte de såkalte grooming-sakene i Storbritannia på den politiske dagsorden.
«Storbritannia har et problem med britisk-pakistanske menn som voldtar og utnytter hvite jenter», lød Champions nådeløse og ugjendrivelige analyse av fenomenet med gruppevoldtektene som har rammet en rekke britiske lokalsamfunn.
Forrige uke ble det kjent at Rotherham-representanten har fått et større sikkerhetsopplegg etter at hun hadde mottatt dødstrusler for sine uttalelser. Så hvorfor tar ikke Labour henne i forsvar? spør Brendan O’Neill i The Spectator. Folk ser en annen vei, konstaterer han, som om de ikke hadde lært noe av mordet på parlamentsmedlemmet Jo Cox.
Artikkelforfatteren svarer selv på sitt eget spørsmål:
It isn’t hard to work out why. It is because Champion’s persecutors are largely Muslims, and Champion’s ‘crime’ is an unforgivable one in the eyes of the new left: she criticised the behaviour of certain parts of the Muslim community.
Champion var så taktløs å si at muslimske voldtektsgjenger er en uting som vi må snakke åpent og ærlig om, skriver O’Neill. Tukten uteble da heller ikke:
For pointing this out — for expressing concern about the safety of white working-class girls — Champion was subjected to hateful abuse. She was branded a bigot, an Islamophobe, a racist.
Activists in her constituency accused her of ‘industrial-scale racism’. Jahangir Akhtar, the ex-deputy leader of Rotherham council, reportedly called her an ‘ogre’. Taiba Yasseen, a leading member of Momentum in Rotherham, who is reportedly being lined up to replace Champion if she is ever deselected as an MP, says Champion ‘betray[ed] an entire ethnic group’.
Deler av Labour tok til orde for at Champion måtte ekskluderes fra partiet. Slik gikk det ikke, men partileder Jeremy Corbyn gav ikke desto mindre delvis etter for presset, og Champion ble tvunget til å trekke seg som skyggestatsråd for likestillingsspørsmål.
Spectator-spaltistens dom er skånselsløs:
Cast out for being concerned for young working-class people. The absolute state of Labour.
Hensynet til islam, avvergelsen av enhver kritikk av islam eller muslimer, samt bevaringen av den flerkulturelle ideologien er viktigere enn både arbeiderklassejenter og et parlamentsmedlems fysiske sikkerhet, konkluderer O’Neill. Det resulterende offentlige klimaet blir giftig.
Champions historie kan ikke unngå å bringe tankene hen på Sylvi Listhaug, en annen modig kvinne som ble nødt til å forlate et politisk embede fordi hun hadde snakket sant om Arbeiderpartiets prioritering av terroristers rettigheter fremfor nasjonal sikkerhet.
Om Europa blir til å kjenne igjen utover i det 21. århundret, vil det langt på vei ha skjedd takket være tøffe damer som ikke var redde for å bli tilsvinet offentlig i forsvaret av såvel den vestlige sivilisasjonen som noen av dens mest sårbare individer.
Men hvor lenge må vi vente til de beste blant oss ikke lenger mister jobben på grunn av en primitiv politisk flokkmentalitet som ikke viser noen nåde i forsvaret av akterutseilt og diskreditert ideologi?
Denne stygge uretten har i grunnen pågått mer enn lenge nok nå.
