Kommentar

 

Douglas Murray påpeker noe vesentlig i sin bok The Strange Death of Europe. Over flere år har Murray lest om eller fått fortalt historier om etniske briter som har konvertert til islam. Nesten alltid er det varianter av den samme historien. En ung mann eller kvinne befinner seg full på en nattklubb og plutselig slår det dem: Livet må dreie seg om noe mer enn dette! En vanlig eksistensiell erfaring som kunne ledet de unge, fortapte inn i folden i den vesterlandske tradisjonen med kristendommen som den metafysiske og meningsgivende overbygningen. Men som Murray påpeker: Nesten ingenting i vår kultur kan fortelle de unge at ”selvfølgelig er det mer enn dette!” Dermed er veien kort til islam. Hvorfor finner de unge ikke kristendommen istedenfor islam? Hvorfor vender de seg ikke mot sin egen tradisjon slik unge muslimer som har havnet på skråplanet gjør? Delvis skyldes det at de fleste grener av kristendommen har mistet selvtilliten til å misjonere for sin egen tro og til og med synes å ikke lenger tro på sitt eget budskap.  Delvis skyldes det at den lange tradisjonen med bibelkritikk og vitenskapelige gjennombrudd tilsynelatende har gjort troen overflødig. Men selv om folk som Richard Dawkins finner en dyp meningsgivende tilfredsstillelse i vitenskapens mirakler og mener at vår eksistens dypeste mysterier er løst en gang for alle, er det neppe slik at de fleste av oss går rundt og føler oss som ”oppklarte mysterier.”

Etter tiår med avkristning og sekularisering har det de siste årene i møte med en ny og kraftfull religion i Europa kommet en erkjennelse fra flere intellektuelle. Kanskje skylder vår kultur mer til kristendommen enn vi har vært villig til å innrømme? Kanskje var fortellingen om Europa som en kamp mellom kristne mørkekrefter og rasjonell opplysning en i beste fall forenklet fremstilling? Kanskje var den til og med gal på mange punkter? Kanskje lå kimen til opplysning, demokrati og sekularisering i kristendommens kjerne? Og hva skal man eventuelt gjøre med det? I vår postkristne kultur florerer det fortsatt med referanser til det kristne i språket og i metaforene. Men referansene har gått tomme for mening. I Therese Bohmans bok Aftonland blar den kvinnelige hovedpersonen, som er professor i kunsthistorie, i en bok med bilder av europeiske kunstverk som ble ødelagt under krigen. Når hun blar i boken får hun en opphøyd følelse av å føle seg som en del av noe større, av den sivilisasjon som skapte renessansens fresker og basiliker, gotiske katedraler, byliv, demokrati og vakre plasser, men det er en følelse hun bærer i ensomhet, og en følelse som oppleves som reaksjonær.

Med ujevne mellomrom raser debatten om norske verdier. Noen henviser til kristne verdier, andre til dugnad og vafler, men standardsvaret blant mange politikere og intellektuelle er demokrati og menneskerettigheter. Demokrati, menneskerettigheter, rettsstat og ytringsfrihet er umistelige verdier, men de er abstrakte prinsipper. Det er en nasjon og kultur uten en kropp, for trenger ikke en kultur og fylles med noe mer enn noen abstrakte prinsipper? Trenger ikke hode en kropp? I det hele tatt å stille spørsmålet kan fylle de fleste rom med en klam stemning. I Europa er vi for lengst ferdig med å diskutere slike spørsmål. På 60-tallet stilte tyskeren Ernst-Wolfgang Bøckenførde spørsmålet om den frie, sekulære staten eksisterte på et normativt premiss den selv ikke kunne garantere. For hva om den hviler på den troen vi har lagt bak oss? Vil den da kunne overleve hvis den blir satt under sterkt press?

Vi befinner oss i det dilemmaet at stadig flere innser i møte med det fremmede at den vestlige kulturen har en lang rekke unike bestanddeler, og at kristendommen har spilt en vesentlig rolle i utformingen av det unike ved vestlig kultur, men samtidig innser man at det er svært vanskelig å fylle flasken med den opprinnelige væsken som vi for lengst har skylt ned i vasken. Så sitter vi der og stirrer på vår tomme flaske. Ingen har klart å lage en ny væske som kan fylles i flasken og den gamle er skylt på havet. I noen tiår så det ut til at Europa hadde funnet en formel for eksistens uten en metafysikk. Men konsumerisme, hedonisme og nihilisme innenfor rammene av den liberale rettsstaten er i ferd med å løpe tom for appell. Mennesket er meningssøkende vesener, og nye strømninger vil oppstå. Kanskje vil vi se med lengsel tilbake på den religionen som i sin kjerne ga oss åndelig frihet?