Sakset/Fra hofta

Angela Merkel under en pressekonferanse etter et møte i Élyséepalasset i Paris den 13. juli 2017. Foto: Gonzalo Fuentes / Reuters / Scanpix.

 

Siden Donald Trump ble valgt til USAs president og ved tallrike anledninger etterpå, ikke minst etter G7-møtet i Taormina, lyder et omkved blant liberale kommentatorer i mange land at Angela Merkel nå er lederen for den frie verden.

Det er uklart i hvilken grad dette kommentariatet forholder seg til intellektuelle standarder i forbindelse med egne ytringer, men selve volumet av dem tvinger likevel omverdenen til å ta stilling til spørsmålet: Er hun virkelig? Kan hun eller bør hun være?

For den amerikanske forfatteren og utenriks­kommentatoren James Kirchick er svaret et klart nei på alle punkter. I en artikkel hos The Daily Beast som også er offentlig­gjort på tysk hos Frankfurter Allgemeine, begrunner han hvorfor.

Kirchick erkjenner innledningsvis at Trump har fått deler av omverdenen til å trekke i tvil det selvskrevne valget av den amerikanske presidenten i rollen som den frie verdens leder. The Donald har tatt til motmæle mot den fullstendige åpenheten både på migrasjonens og handelens arena som Merkel tviholder på. Han er ikke populær:

In key American allies France, South Korea, the United Kingdom, Canada, Japan and Australia, two-thirds or more say they trust Merkel while only 30% or less express any confidence in Trump.

For vår egen del kan vi spørre: Er det et tegn på lederskap hvis man til enhver tid gjør det som gir uttelling på menings­målinger? Er ikke det å gå foran og lede ensbetydende med fra tid til annen å treffe beslutninger som ikke er populære? Ved å opptre som han gjør, signaliserer Trump at han ikke vil la globaliseringen løpe løpsk.

Kirchick observerer manglende sammenheng i standpunktene til Merkels fans. Når Trump hyller den frie verden og sier at den må beskyttes, kommer piggene ut:

Never mind that many of the people championing Merkel as de facto leader of the West are now attacking Trump for defending it last week in Warsaw, claiming the very concept of “the West” to be code for white supremacy.

Merkel selv er ikke komfortabel med utnevnelsen i rollen, og med god grunn:

However much she may embody the values of the West – pluralism, openness, democracy – Merkel leads a country that is no position to defend them on the world stage, certainly not to the same extent as the United States. The liberal world order that Washington constructed with its allies in the wake of the World War II is ultimately undergirded by America’s enormous and unmatched military power and reach.

Hvordan er det mulig å overse denne faktoren? Hvordan kan man utnevne en som ikke kan garantere sin egen sikkerhet uten de foraktede amerikanernes velvilje, til leder?

Saken er at Tysklands førende rolle i verden er begrenset til det økonomiske området. Vi tyskere kan alt unntatt utenrikspolitikk, lød Michael Wolffsohns erkjennelse i Die Welt den 15. juni. Tysklands dominans fungerer derfor bare under geopolitiske godværstider som landet ikke kan trylle frem selv.

Det er ett eller annet i tyskernes nasjonale psykologi som nekter å innse dette, som om verden ikke var et farlig sted. Det rynkes på nesen selv over høyst nødvendige militær­øvelser:

Seven decades after that devastating conflict, Germany remains a nation wedded to pacifism. For all the well-deserved grief Trump has received for denigrating NATO and equivocating over America’s commitment to the alliance’s Article 5 mutual defense clause, it was a German Social Democratic Foreign Minister who last year referred to the alliance’s military exercises in Eastern Europe as “warmongering” and “saber-rattling.”

Man ser ingen problemer med å ha en militært overlegen nabo med nødvendige natur­ressurser:

The German government is currently lobbying to construct the Nordstream 2 pipeline which would bypass Ukraine and other vulnerable states in Central and Eastern Europe to transport Russian gas directly to Germany. Such an arrangement would not only deprive those middleman states of vital transit revenue, it would also enable the Kremlin to exert greater political influence over Europe through politically motivated energy blackmail.

Man anser det ikke som nødvendig å holde avtaler:

Today, it’s another Social Democratic Foreign Minister who has decided to make NATO a campaign issue, labelling as “totally unrealistic” Trump’s demand that Germany spend 2% of its GDP on defense, despite the fact that a coalition government including Social Democrats agreed to the spending increases at a 2014 NATO summit.

Det store paradokset er at det blant disse bortskjemte drittungene finnes mange som ønsker seg et europeisk forsvar som skal være uavhengig av USA. Men det vil koste mye mer enn de skarve to prosentene av BNP. Plutselig er den økonomiske rasjonaliteten opphevet.

Hvorfor?

Fordi man til tross for det tjuende århundrets sivilisasjons­sammen­brudd fortsatt anser seg som kulturelt overlegne:

Proclaiming Germany the new leader of the free world feeds into a particularly noxious German trait: self-righteousness. “Many in the land of Goethe and Schiller never got over the fact that it was a gum-chewing GI who brought us democracy,” writes Jan Fleischhauer of Der Spiegel, referring to the American soldiers of World War II.

Og endelig kommer sjansen til gjøre opp for ydmykelsen ved å bevise det:

“Now we are the ones who have the task of facing fascism and wrestling the new leader in the White House—what a punch line to the story!”

Det er en usunn miks av innbilskhet og mindre­verdighets­kompleks i dette som også finnes i vårt eget land. Den samme miksen dyrkes på både Tysklands og egne vegne. Og den har vært der lenge. Dag Frøland uttrykte den bedre enn noen med den hyllede tittelvisen Levende lys fra sin revy på Chat Noir tidlig på 1980-tallet:

Og Heine og Goethe og Platon og Sokrates byttet vi gladelig mot
Sinatra og Cola og soft-ice og peanuts og yankee’ers skramlende skrot.

Det spørs vel om ikke Goethe og Platon vil bli lest i USA i lang tid selv om lysene skulle slukkes definitivt i Europa. Kristen­dommen er Europas morsmål, sa Goethe. Hvor mange europeere er det som besitter denne elementære innsikten i dag?

Tyskland mangler ikke bare evnen til å lede verden, og enn det er i stand til å herse med økonomisk svakere EU-land. Landet kan knapt finne ut av irrgangene i sitt eget sinn.