Brannen i Grenfell Tower er et symbol på utviklingen av London fra en britisk hovedstad til en «global city», som Sadiq Khan liker å kalle det, når han skal skryte av «utviklingen».

Nå er det skyggesiden som viser seg. Mark Steyn har noen skarpe observasjoner. Dette gjelder ikke bare London, men Paris og alle europeiske storbyer, med stort tilsig av rike og fattige.

Grenfell Tower embodies what has happened to London, Paris and other European cities in their transformation from national capitals to «global cities», as Sadiq Khan likes to call his fiefdom.

I disse byene vet ingen hvor mange som bor i husene. Det leies og fremleies og ingen har oversikten. Rømningsveier blokkeres, brannvarslere fungerer ikke.

Ingenting av dette bør overraske. Hvem har ansvaret for Grenfell Tower? Noen av de mest ivrige tilhengerne av multikultur, men de orker ikke forholde seg til skyggesidene, det blir for slitsomt. Det går så lenge det går. Det er mottoet.

As anyone who’s traveled the Third World or even parts of post-Soviet Eastern Europe knows, it is easier to put up a tall building than to maintain it. Authoritarian regimes like the prestige of skyscrapers, even stubby ones, but you notice around dusk that there are no lights on the upper floors because the elevators no longer work; the landings in the emergency stairwell are used as «temporary» storage space that has inevitably become permanent. Not all of these problems are yet as common in a First World city such as London, but some are: at Grenfell Tower, for example, the only emergency exit was obstructed inter alia by piles of cardboard, a busted space heater and an old mattress. Other problems not quite seemly in a supposedly wealthy metropolis had also accumulated – so there were no sprinklers, and non-working fire alarms, and «cladding» from a recent remodel helped fan the flames and spread the fire and quickly became, for those seeking an issue in a tragedy, the word of the week.

Myndigheter og medier har interesse av å holde skavankene skjult. Når tragediene er et faktum går man på leting etter syndebukker. Det er selvfølgelig de rike og konservative.

Stemningen kan bli riktig stygg. De sørgende har ikke forutsetninger for å forstå hvorfor ting ikke fungerer. De er ikke i stand til å se sin egen rolle. De er lette å mobilisere av hensynsløse politikere som Jeremy Corbyn.

Vi så det under valgkampen: Erfarne BBC-reportere som David Dimbleby og politisik korrespondent Rob Watson leflet med og nørte opp under mobbtendenser.

Theodore Dalrymple oppsummerte valgkampen i City Journal. Han bebreidet Theresa May for å være dum nok til å ville spille på banehalvdelen til sosialistene, ved å love et likhetssamfunn, hvor ingen ble etterlatt. Men dette er et håpeløst prosjekt. May var dømt til å tape.

Unfortunately, egalitarianism is a little like Islam in that, just as a moderate Muslim can always be outflanked by someone more Islamic than he, so an egalitarian can usually be outflanked by someone more egalitarian than he: and in the contest between the Conservatives and the Labour Party, no one will ever believe that the Conservatives are more devoted to equality of outcome than the Labour Party. May therefore chose her battleground with a perfect eye for defeat.

Også Dalrymple merker mobbtendensene i dagens poltikk.

Perhaps the most alarming aspect of the election was the recrudescence of the politics of envy and resentment. This is not to say that there are no genuine or severe problems in the country: the stagnation of productivity, the precariousness of income, the deficiencies in public services, the low cultural and educational level of much of the population, the inadequacy of the housing stock, and so forth. But the only solution ever heard to these problems, which are evident the moment you leave a prosperous area whose residents are likely to vote Conservative, is more government expenditure. Even the Conservatives went in for this, though more mildly than Labour. Prime Minister May refused to rule out tax increases, for example.

Ap velger samme taktikk: Fri til misnøyen og lov mer penger. Men i et samfunn med fallende nivåer og fallende produktivitet er det oppskrift på voksende misnøye.

The Labour Party under Jeremy Corbyn radiated dislike of the prosperous, even the modestly prosperous. Corbyn and his party’s solutions to the country’s problems were supposedly to be paid for by higher taxes on the richest 5 percent of the population. This proposal overlooked the fact that the top 1 percent of earners already pay almost three times as much in income tax as the bottom 50 percent combined, and also the fact that wealth is dynamic rather than static, resembling more closely the bloom of a grape than a cake to be sliced. Taxes on capital (in other words, state expropriation) were Corbyn’s obvious next step, with capital flight the equally obvious consequence.

Hvis man appellerer til likhet og rettferdighetssans i et samfunn med så store forskjeller som dagens multikulturelle, vil man lett stimulere misunnelse og mobbtendenser.

Aftenposten synes det er forferdelig at private tjener penger på tax-free-salget på flyplassene, penger som brukes til billigere flyreiser.

Den norske statskassen taper hvert år minst to milliarder kroner på taxfreesalget. Avinors store overskudd fra ordningen brukes til å holde billettprisene på fly på et kunstig lavt nivå. At billig sprit subsidierer flytilbudet i Norge er et faktum, men blir ikke mindre absurd av den grunn.

Skal man først gi flypassasjerer rabatt på alkohol, kunne pengene like gjerne ha gått til mer samfunnsnyttige formål, for eksempel fattigdomsbekjempelse. Det ville også bøtt på det faktum at det i stor grad er høyt utdannede og velbemidlede som nyter godt av ordningen, slik utredningen om ordningen viste i fjor.

Slik tenker sosialister. De forstår ikke at man ikke alltid kan angripe ulikhet forfra. Disse likhetsfanatikerne forstår heller ikke at de skaper enorm ulikhet i de nye storbyene som vokser frem. De er fulle av konflikter som melder seg: vold, seksuelle overfall, generell utrygghet.

Middelklassen skattlegges og flytter ut. Tilbake blir de rike og fattige, sier Steyn. Prisene i London slår selv Oslo:

Oh, to be sure, wealthy Londoners now live in the sky, too. In the transformed scrub behind Kings Cross Station, where 20 years ago the poxiest whores on the planet plied a cheerless trade, a two-bedroom flat now costs £2.1 million,

Det sier seg selv at ulikheten byr på store muligheter for demagoger som Jeremy Corbyn. Men ikke bare han. Mediene holder seg ikke for gode til å utnytte de etniske ulikhetene: Arabiske navn, muslimske navn på døde, i fleng, i kontrast med rikdommen bare noen meter unna.

And thus the bifurcated London of early Wednesday morning, where Londoners with Anglo-Celtic-European names watched as those with Arab and African and Asian names were consumed by the flames. In Kings Cross, a £2.1 million two-bedroom flat will be occupied by a two-salary couple with one designer kid or a home office. In Grenfell Tower, the arithmetic gets a bit more haphazard. The building contained 120 flats of either one or two bedrooms, and supposedly more of the former. Yet there were reports that over 600 people were present

Når «verden kommer til de globale byene» er det slik det ser ut: Grenfell Tower. Alt annet er utenomsnakk: Standarden synker, ingen har kontroll. Det er innebygget.

When the world comes to Mayor Khan’s «global cities», this is the only way it can afford to live there.

Vi får jålepolitikere som Sadiq Khan eller Raymond Johansen som skryter av at Oslo vokser fortest i Europa. De tar ikke ansvar.

I stedet for en urb, en by på romersk maner, med en civil spirit, får vi en by som er brukket opp i mange deler. En media-London, en finans-London, en eiendoms-London, en ungdoms-London og en favela-London. London har fått bydeler som minner om latinamerikanske favelas. Men det vil heller ingen snakke om.

In the «global cities», someone has to foam the latte, and maintain the Tube tunnels, and clean the hospitals – and there are no Londoners or Parisians left. And so, in a real-estate market where (as Le Mondejoked) the cupboard under the stairs Harry Potter’s uncle locked him in is now a seven-figure «studio apartment», the great remorseless migrant tide crams ever more densely and perilously into the space that is left. And official London turns a blind eye – and moneyed London, media London, banking London is barely even aware of the favelas and shanties arising in their midst. That mattress blocking the emergency exit? Next time round there’ll be children sleeping on it.

I disse byene kan alt skje, for det finnes ikke noe virkelig samhold. Bare en flytende stemning i en metropolis hvor ingen riktig er hjemme. En syrisk flyktning døde i brannen, nå reiser hans mor fra Syria til London for å delta i begravelsen:

And so it happens that the first named victim of the towering inferno in North Kensington is Mohammed Alhajali, a Syrian refugee who arrived as a teenager with his brothers in London four years ago and somehow wound up being housed in a flat in Grenfell Tower. Launching a fund to raise money for his funeral, Kareen el Beyrouty, director of the Syria Solidarity Campaign, declared that «Mohammed Alhajali undertook a dangerous journey to flee war in Syria, only to meet death here in the UK, in his own home. His dream was to be able to go back home one day and rebuild Syria.»

Back in the war zone, Mohammed’s mother is planning to undertake her own dangerous journey to London to visit her surviving boys and bid farewell to the son who found freedom and was consumed in the flames: «At least I can see his grave, I can kiss where he’s buried.»

Det ligger en dypere symbolikk i brannen i Grenfell Tower. Hvem skal holde dette sammen?

https://www.steynonline.com/7921/the-great-fire-of-a-new-london

https://www.city-journal.org/html/britains-election-disaster-15247.html