Sakset/Fra hofta

Andreas Slettholm. Stillbilde: YouTube.

 

Aftenpostens Oslo-kommentator Andreas Slettholm manifesterer skepsis mot regjeringens forslag mot bruk av det ansiktstildekkende plagget nikab i skole- og utdanningssektoren.

Slettholm tilkjennegir at han synes problemstillingen er vanskelig, og han nærmer seg den med en rekke ikke altfor sterkt sammenhengende assosiasjoner innen han skisserer konturene av en argumentasjon i forbudets disfavør. Idet han leser regjeringens notat om saken, tenker han tilbake på et opphold i Syria for sju år siden, da Bashar al-Assads regime omplasserte 1200 nikab-brukende lærerinner til administrative oppgaver for at de ikke skulle ha kontakt med elevene.

Artikkelforfatteren er såpass snar med å ta ned sin egen assosiasjon, at man begynner å lure på hvorfor han offentliggjør den:

Jeg prøver selvsagt ikke å trekke noen nikabtråd fra Bashar al-Assad til Torbjørn Røe Isaksen her. Jeg prøver ikke engang å påstå at forslaget er utslag av autoritær sekularisme.

Regjeringen representerer altså ikke noen «autoritær sekularisme», men Slettholm fastslår nærmest i forbifarten at denne finnes og er et potensielt problem, og åpner for at andre ukritisk tar assosiasjonsrekken litt lenger enn han selv gjør. Det er litt som når noen innleder med å si «with all due respect» og egentlig mener det motsatte.

Det er jo ikke noe autoritært ved det å bruke mild tvang for å inkludere noen, det er snarere alminnelig oppdragelse. Autoritær er derimot den ideologien som fronter seg selv med de forskjellige slørene som kampens faner. Skal tro om ikke «autoritær sekularisme» likevel er et fint kort som kan spilles fra islamisters hånd?

Det blir ikke stort bedre idet Slettholm oppsummerer sine egne argumenter mot et forbud: Det kan virke mot sin hensikt, og det er uansett et lite problem. Han erkjenner at det første rent empirisk ikke har slått til:

Men også vi er på tynn is her. Det ble advart mot akkurat det samme da det lokale forbudet ble innført i Oslo i 2005, og 12 år senere er det fortsatt bare noen titall nikabbrukere her til lands.

Så hvorfor offentliggjøre en argumentasjon han selv gjennomskuer?

For Slettholm er det vanskelig at det finnes så mange oppfatninger om saken. Høringsnotatet han har lest, forteller at forskjellige land har reagert forskjellig:

Kort oppsummert: Full forvirring. Hvert land har sin lovgivning. Det finnes forbausende lite internasjonal konsensus, knapt noe forskning, få dokumenterte erfaringer.

I Frankrike er plagget totalforbudt i det offentlige rom, i tråd med landets svært sekulære tradisjon. I Tyskland er det avgjort at et lignende forbud ville være brudd på konstitusjonen.

Noen land har forbud i enkelte sammenhenger, som for eksempel undervisning, mens andre overlater til lokale myndigheter eller den enkelte skole å bestemme i slike spørsmål.

Er det den ekstreme flokkmentaliteten i Slettholms bransje som gjør dette fraværet av internasjonal konsensus så skremmende?

For oss andre er det ikke spesielt bemerkelsesverdig at ulike land har ulike lover, det er i grunnen blant de tingene som definerer dem. Er globaliseringen og europeiseringen kommet så langt at det er forvirrende med forskjellige lov- og rettstradisjoner?

Under sin prosedyre i saken som endte med at Italia fikk beholde krusifikset på veggen i skolestuene, sa Joseph Weiler at et Frankrike med krusifiks på den veggen er ikke Frankrike, og et Italia uten krusifiks er ikke Italia. «Let’s not change that.» I globalismens enfold er det reelle mangfoldet derimot en kilde til uro, nærmest en trussel.

Det er kanskje nytt for Slettholm, men i demokratiene er det folkene i hver enkelt jurisdiksjon som bestemmer spillereglene hjemme hos seg. Man kan alltids se seg rundt i sine omgivelser og høste erfaringer, men til syvende og sist er det hver enkelt selvstendig aktør som treffer sin selvstendige beslutning.

Poenget er nemlig at det er de som utgjør et samfunn, som skal bestemme hvordan dette samfunnet skal være. En konsekvens av det er at man fra tid til annen må bruke vett og forstand og innta en posisjon man er rede til å forsvare overfor dem som tenker annerledes.

Dette er simpelthen en del av det å leve et selvstendig liv. Den som ikke ønsker å være en tilskuer til sitt eget liv, må fra tid til annen fremme sine egne verdier. Og nettopp det har regjeringen gjort. Slettholm vegrer seg derimot for å gjøre det samme verdivalget han siterer regjeringen på: «Norge er et åpent samfunn der alle bør kunne se ansiktene til hverandre.»

Er det egentlig noen verdivalg han brenner for? Er han noen?