Bilde: 1. mai 1978 i Oslo: Barnehagepersonalets fagforening demonstrerer mot kristen formålsparagraf. På landsmøtet til Arbeiderpartiet var k’en også tema. Landsmøtet stemte for å fjerne kristendom fra KRLE-faget i skolen. Kampen er således den samme, selv med et tidsspenn på 39 år. Kampen mot k’en har vært konstant. I mellomtiden har en annen religion meldt seg på. Den vil venstresiden «likestille». Noen gamle linjer blir tydelige og kaster lys over nye. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv.

At en tredel av Francois Fillons velgere kan komme til å stemme Marine Le Pen er forklarlig, men at et betydelig antall av trotskisten Jean-Luc Melénchons velgere vil gjøre det samme, lyder nærmest som naturstridig. Hva kan det komme av?

Spørsmålet må reformuleres. Hva kan det komme av at venstre-høyre-aksen ikke fungerer? Den tilsier at det er en umulighet at ytre venstre stemmer ytre høyre. Hvilke temaer er det som har en slik sprengkraft at de sprenger denne aksen?

Svaret er innvandring, kultur/religion, globalisering, åpne grenser og en ideologi som legitimerer avskaffelse av nasjonalstaten og som vi kan kalle univeralismen.

Den er enormt pretensiøs og foregir å  representere innlysende idéer som kan anvendes på hele verden,  en verden som har oppstått pga kommunikasjon og logistikk så effektiv at avstander er opphevet.  Penger og informasjon flyter like raskt som lyset. Mennesker er også mobile som aldri før.

Men mennesker er stedbundne vesener. De må bo et sted. De fleste vil gjerne ha et sted de kan kalle hjem.

En ny kløft er synlig: Mellom de rotfestede og de opprykkede, de som har tatt kultur og religion med seg, eller de er rotløse. Rundt disse kategoriene vokser nye motsetninger frem: De rotfestede har begynt å forstå at de må forsvare det de har, sin historie og kultur, ellers vil den forsvinne og de med den. De har forstått dette fordi mange av de nye innflytterne har med seg sin egen kultur/religion og er ikke interessert i å lære om den som tilhører stedet de er komme til. En del av dem er åpent fiendtlige. De tredje kategorien er en ny type rotløse mennesker, enten de er innfødte eller fremmede. De har ingen tilknytning, de er atomiserte, og «ansiktsløse», deres fellesskap er små og de inngår ikke i større sammenhenger.

De rotfestede ser oppløsningstendenser rundt seg. Terroren har bare aksentuert noe som de har sett lenge. At samfunnet sprenges i stumper og stykker.

De vet ikke helt hvor de skal vende seg.

De hører og gjenkjenner glatt tale. De ser politikere som Emmanuel Macron og en Jonas Gahr Støre. Klare representanter for overklassen. Hvordan skal disse ivareta vanlige kvinner og menns interesser?

Det er politikere som «selger et budskap», og samme regel gjelder for dem som for de som selger investeringsprodukter: Hvis det er for godt til å være sant, så er det ikke sant.

Under EF-kampen i 1972 og EU-kampen i 1994 var ett av temaene at kapitalen ønsket en bevegelig arbeidskraft. Kapitalen har alltid ønsket høy mobilitet. Nå har de fått det. Det åpne frie marked er vanskelig å selge inn under arbeiderbevegelsens fane. Men det er det Arbeiderpartiet har gjort.

Bak motstanden mot EU ligger derfor noe langt mer. Det er en fundamental uenighet.

EU har gapet over for mye: Det var ikke nok med fri bevegelighet innad, slik at lave lønninger i øst kunne utkonkurrere arbeidere i vest. EU ville også ha åpne yttergrenser. I historisk tilbakeblikk kommer det til å bli stående som det som sprengte unionen. Fordi det ikke var noen tvil om hvem som kom: Muslimske menn uten familier og uten kvalifikasjoner. Disse kom inn i stort antall på et tidspunkt hvor Europa allerede hadde problemer med ikke-integrerbare muslimer. Angela Merkel, Tony Blair, David Cameron, Francois Hollande, – de valgte seg alle nye befolkninger, og når alle kunne se at de ikke fungerte, ga de gass i utforbakke.

På toppen av det hele: De vil tukte landene i Sentral-Europa til å gjøre samme uopprettelige  feil som de selv har gjort.

Norge står i fremste rekke. Hvert år gir Norge hundrevis av millioner i kompensasjon for å være medlem av EØS. Pengene skal gå til utvikling i de mindre utviklede områdene, dvs i Sentral-Europa. Men Norge har havnet i konflikt med Polen, fordi den polske regjering vil ha innflytelse over hvordan pengene blir brukt. Særlig gjelder dette pengene til NGO’er. I norsk presse fremstilles Lov og rettferdighetspartiet som sært, nasjonalistisk og konservativt. Men når man hører hva Norge ønsker å pushe på Polen, får saken et annet perspektiv:

I tråd med norsk politikk anses det høyt prioritert å støtte organisasjoner som for eksempel jobber for homofiles og andre seksuelle minoriteters rettigheter. Ifølge NTB har 50 konservative organisasjoner gått sammen om å skrive et åpent brev til Norge der de reagerer på at penger har gått til LHBT-aktivister og grupper som arbeider for en kjønnsnøytral ekteskapslov.

Er det Norges plikt eller rett å pådytte Polen sin oppfatning? Dette er en type kulturell arroganse som dagens EU anser for å være hevet over politikk. Det er det ikke. Landene i Sentral-Europa har ikke glemt møtet med en totalitær kommunistisk ideologi.

Den nye universalismen har noen av de samme trekk: Den diskuterer ikke. Den dikterer.

Derfor er konflikten mellom Berlin/Brussel/Oslo og Warszawa og de andre hovedstadene i øst, uløselig. Sentraleuropeerne kommer ikke til å gå med på en kulturell kapitulasjon.

Brussel/Oslo tvang Ungarn i kne på samme måte: LGBT-rettigheter ble brukt som brekkstang.

Problemene Norge nå støter på i Polen, er omtrent de samme som skapte konflikt med Ungarn i 2014–15. Da holdt Norge tilbake EØS-midler i drøyt halvannet år fordi Ungarn ville frata den uavhengige organisasjonen Ökotars oppgaven med å forvalte midlene og i stedet la pengene gå gjennom statsministerens kontor.

Etter konflikten med Ungarn spisset EØS-landene regelverket. Nå understrekes enda kraftigere enn før at aktiviteter finansiert gjennom FMO skal baseres på «de felles verdiene respekt for menneskeverdet, frihet, demokrati, likhet, rettsstatlige prinsipper og menneskerettigheter, inkludert rettighetene til personer som tilhører minoriteter».

Men dette er en spesiell definisjon av rettigheter og menneskeverd som strider mot Ungarns. Det samme EU som promoterer homofile og lesbiske og transers rettigheter har ikke noe svar på hvordan de skal forsvare dem i et samfunn der muslimer også har fulle rettigheter til å praktisere sin religion.

Sentral-Europa ønsker ikke at disse konfliktene skal få fotfeste i deres samfunn.

Når terror ryster Vest-Europa er det fordi den demonstrerer at vi har fått motsetninger som myndighetene ikke kan håndtere.

Når de i tillegg sier at dette er noe vi må finne oss i og forberede oss på, blir fremtiden mørk.

Slagordet 1. mai kunne vært: Ta fornuften tilbake.

På toppen av det hele er representanter for den nye herskende klassen fulle av forakt for den halvparten av befolkningen som gjerne vil beholde et hjem de kan dra kjensel på.

Denne forakt og arroganse er den samme som de kondisjonerte viste for vanlige folk i «gamle dager». Selv om det er unge, slanke, velkledde urbane evig-unge. Det at de er overbevist om at de er «med», gjør dem like uspiselige som den gamle overklassen. Den var født i posisjon, dagens evig-unge har fortjent den, fordi de er den de er.

Akkurat som arbeidere i gamle dager hadde klassebevissthet må foreldre lære sine barn hvem de er og hva de skal forsvare. De smarte blir forsøkt kjøpt med store muligheter og folk skal ikke nektes å bruke sine evner. Men det er viktig, da som nå, og huske hvor man kommer fra.

Penger kan ikke være målestokken på alt. Den kulturelle kapitalen tar lang tid å bygge opp og kort tid å rive ned.

Hvem hjelper deg å ta vare på den?