Sakset/Fra hofta

Den 20.januar i år passerte innbyggertallet i Sverige 10 millioner. 82 prosent av dem er født i Sverige. Alt kan synes å være i skjønneste orden hos Söta bror, men hvorfor er et da noen som lar seg provosere av at TV-serien Broen gir et fullstendig galt bilde av befolkningssammensetningen i Sverige generelt, og Malmø spesielt? Jeg kommer tilbake til det.

La oss ta en titt på de siste 150 års svenske innvandringshistorie.  Historisk sett har innvandring til Sverige kommet fra nabolandene, særlig Norge og Finland, men det finnes noen unntak. Etter at Lenin kom til makten i 1917 flyktet mange russere forståelig nok vestover, og under den store depresjonen på 30-tallet vendte mange tidligere utvandrede svensker og deres etterkommere tilbake til vårt naboland.  Ellers har det vært nordiske naboer som har søkt seg til söta bror, helt frem til midten av 90-tallet da flyktninger fra Jugoslavia samt Bosnia og Hercegovina gjorde seg gjeldende. I nyere tid kommer innvandrerne fra kriger lengre unna, som Irak og Syria men de fordeler seg ikke jevnt ut over hele landet. De vil helst bo i sør. Gjerne i Skåne, og helst i Malmö.

Allerede i 2005 burde man ha skjønt hva som var i ferd med å skje, for da gjennomførte Malmö kommune en spørreundersøkelse blant mange hundre familier som hadde flyttet ut av kommunen, enten til en nabokommune eller lengre unna. Hvorfor flyttet så mange?

«Att invandrarna ökat så kraftigt är en av anledningarna till flytten. Vi känner otrygghet i Malmö»

Det var et typisk svar blant de som flyttet fra Malmö allerede i 2005! Hva gjorde Malmö kommune for å forhindre at (la oss være ærlige) etniske svensker flyttet ut? Tilsynelatende ingen verdens ting. Ikke kan man nekte folk å flytte ut, og ikke kan man nekte folk å flytte inn.

Så hvordan har det gått med Malmö og med Skåne? Jo takk. Bare bra. Innbyggertallet fortsetter å vokse i hele regionen, og alle hjerter gleder seg. Eller, kanskje ikke alles hjerter.  Om man utelukkende ser på de som har svensk bakgrunn, så ville halve Skåne vært i ferd med å avfolkes.

Befolkningen i fjorten av trettifire kommune ville ha gått i minus hvis det ikke var for innvandrerne. Ja takk Gud for innvandringen. I statistikken ser vi at hele 44,1 prosent av innbyggerne i Malmö nå har utenlandsk bakgrunn. 44,1??!! Før du ser for deg Malmö halvfull av potensielle jihadister på jakt etter kristen manns blod, eller i hvert fall en bil å tenne på , bør du huske at utenlandsk født like gjerne kan være en danske og en nordmann som en traumatisert muslimsk ung mann, eller en hardt arbeidende innvandrer som bare vil gi seg og sine en ny start på livet.

Samtidig er det verdt å merke seg hvordan Statistiska Centralbyrån (SCB) karakteriserer en utenlandsk født. Det er en person som enten selv er født i et annet land, eller er barn av foreldre som begge er født i utlandet. I Malmö er 32 prosent født i utlandet, og 12 prosent barn av to utenlandske foreldre. Er  for eksempel  far andregenerasjons innvandrer og ikke helt stødig i svensk, og gifter seg med en kvinne fra hjemlandet som ikke snakker et ord svensk og får barn, blir dette barnet svensk, akkurat som sin far. Like svensk som Emil i Lønneberget i følge statistikken, mens to dansker som møttes på Universitetet i Lund, flytter til Malmö og får barn føres på «utenlandskvoten.»

Så hvem er innvandrerne i Malmö? Jeg tror du vet svaret. Det er selvsagt umulig å generalisere, men statistikken taler et tydelig språk, og svaret finner vi i kommuneøkonomien.  It’s the economy stupid. Malmö har på 40 år gått fra å være en kommune med god økonomi, til å bli en av de fattigste i Sverige. Neppe som følge av at mange nordmenn og dansker har slått seg ned etter endte studier.

Skyhög arbetslöshet. Stor invandring. Växande klyftor. Social oro. ”Staden är en tryckkokare”, säger professor Tapio Salonen. På många sätt är Malmös kris hela Sveriges – fast värre.

Arbeidsledigheten er dobbelt så høy i Malmö som de fleste andre steder i landet, sysselsettingsgraden er på 65 prosent mot landsgjennomsnittet på 78 prosent. Malmö-elevene gjør det dårligere enn ellers i landet og 22 prosent av de som går ut av grunnskolen tar ingen ytterligere utdannelse. Hver tiende familie mottar sosialhjelp som koster skattebetalerne milliarder av kroner i året. Av kommunens budsjett på 20 milliarder i 2016 kom ¼ fra staten som ren nødhjelp til en kommune som alene ikke er i nærheten av å kunne finansiere lovpålagte tjenester for sine innbyggere.

Avisen skildrer hvordan byens ordfører, sosialdemokraten Katrin Stjernfeldt Jammeh, under sin 1.mai tale i fjor, omringet av røde flagg og paroler som «Tilsammans utvecklar vi den svenska modellen» lirte av seg floskler som;

– Vi har gått igenom perioder med stora utmaningar tidigare. Och varje gång har Malmö blivit en bättre stad än tidigare, säger Katrin Stjernfeldt Jammeh.

Hon avslutar sitt tal med ett citat av Nelson Mandela: ”Allt verkar omöjligt tills det är gjort.”

Det går som du forstår bare bedre og bedre i Malmö. Det eneste som manglet var at noen spilte «Nærmere deg min Gud» etter talen, men det passet seg kanskje ikke under et 1.mai arrangement, selv om skuta synker som en stein. Men hva har dette med Broen å gjøre? Jo – nå skal du høre.  For når 44 prosent av befolkningen ikke er svenske, burde det selvsagt gjenspeiles i tv-serien! I hvert fall mener Ariel Blumetti-Gomar som skal ha vært med på en film om Zlatan at det burde være slik.

Inspelningarna av SVT:s serie Bron är i full gång och det är gött att se när kamerorna rullar på Möllevången och runt om i Malmö; jag slås dock oavbrutet av hur homogena produktionsteamen är och hur människorna i dem inte alls återspeglar den demografi de verkar i. Detta är inte ett problem enbart i Bronproduktionen utan ett generellt medieproblem som jag ser på i princip alla inspelningar, bolag och byråer runt om i Malmö.

Det er et problem kan vi lese, at det er for få «svartskallar» (for å bruke Ariel Blumetti-Gomar egne ord) i Broen og andre svenske produksjoner. Både foran og bak kamera. Kan hende har Ariel et poeng, men løsningen på det som mellom linjene antydes å ha med rasisme å gjøre er jeg ikke så begeistret for; Kvotering. Eller – ikke kvotering,  men aktiv rekruttering. Jeg er usikker på hva som i så fall er forskjellen.

Efter lite googling hittar jag medarbetarlistor från senaste säsongen och bakåt, på vissa listor hittar jag två tre svartskallenamn (som inte är skådisar eller statister) och på andra färre.

Da er du advart, for om Saga Norén plutselig i en episode oppdager at bilen hennes er satt i brann, og to «svartskaller» stikker av på en motorsykkel, så vet du i hvert fall om én person som nikker fornøyd foran tv-apparatet og tenker at; endelig gjenspeiler serien den demografien og virkeligheten den er satt i.