Sakset/Fra hofta

At mennesker og samfunn er produkter av sin historie, er innlysende. At mennesker og samfunn må forstå sin historie for å kjenne seg selv, er ikke fullt så opplagt, men likevel forholdsvis lett å innse hvis noen forklarer en det. I heldigste fall resulterer innsikten i nysgjerrighet og aktiv handling: Man tar anstrengelsen med å lære seg sin egen historie, og gleder seg over horisontene som åpner seg.

Men hvem er denne noen som forklarer en det?

Et paradoks ved ego­sentrismens tidsalder er at alle er opptatte av seg selv, men knapt noen kjenner seg selv. Til dette siste behøves en annen. Hvis man er heldig, har man en slik annen i sin nærmeste krets. Langt fra alle har det.

Bedre mennesker før oss forstod dette, og lagde derfor et utdannings­vesen for store og små. Krumtappen i dette utdannings­vesenet er universi­tetene og høy­skolene. Her formes morgen­dagens lærere, ikke minst i humanist­iske fag som historie. Den dype inn­sikten som forvaltes i kunns­kapens fremste templer, sildrer ned på befolkningen.

Eller?

Det har ikke vært noen mangel på signaler fra represen­tanter for humaniora i Norge om at ikke alt er som det bør være. Viten­skapelig ansatte er under stadig press fra kunn­skaps­myndig­heter som ikke skjønner kunn­skap, for å vise at det de driver med er samfunns­relevant. Man finansieres ikke lenger for å fordype seg i kultur­arven som hele tiden bør formidles til nye genera­sjoner av studenter, men for å være utviklingens tjener. Bullshit fra UiO-rektoren illustrerer det hele. Uten humaniora blir sam­funnet et hukommelses­løst, byrå­kratisk tekno­krati, skrev Toril Moi i Aften­posten for seks år siden. Omtrent der er vi i dag.

Om vi skal tro den frem­stående britiske histo­rikeren Niall Ferguson, er ikke situasjonen stort bedre ved de fremste universitetene i USA. Den 28. oktober i fjor ble han tildelt en amerikansk pris for frem­ragende bidrag til humanist­iske fag, og i den forbindelse holdt han en takke­tale hvor han gjør rede for historie­fagets tilstand ved prestisje­fylte lære­steder som Harvard, Stanford og Yale.

Fergusons diagnose er like vel­formulert som den er brutal:

History at U.S. colleges is suffering decline and fall, and faster than Gibbon’s Roman Empire.

Ikke bare har antall historie­studenter gått kraftig ned over flere år, men de mest sentrale historiske emnene er blitt marginal­isert både i forskning og under­visning. Mote­riktige temaer som kjønn, etnisitet og miljø får en større plass i spesial­iseringen, mens politisk, rettslig og intellektuell historie får mindre plass.

Ferguson illustrerer noe av poenget ved å under­søke hva som rent faktisk blir undervist om noen av historiens viktigste faser og hendelser i dag, og sammen­ligner med situasjonen ved Harvard for femti år siden. Han lager selv en liste over tjue helt sentrale temaer, som blant annet inne­holder den viten­skapelige revolusjon, den franske revolusjon, den amerikanske borger­krigen, Tysklands samling etc., og under­søker hvor stor plass disse gis i dagens historie­kurs ved Harvard, Stanford og Yale.

Han finner at en gjennom­snittlig historie­student bare vil ha fått en inn­føring i sju av disse tjue temaene. I stedet gis det kurs med titler som f.eks. «Emotions in History» eller «Madwomen: The History og Women and Mental Illness in the U.S.». Fergusons observasjon er betimelig – og sarkastisk:

I do not wish to dismiss any of these subjects as being of no interest or value. They just seem to address less important questions than how the United States became an independent republic with a constitution based on the idea of limited government, or how it survived a civil war over the institution of slavery.

Til sammenligning fikk en gjennom­snittlig historie­student ved Harvard på 1960-tallet 27 inn­før­inger i Fergusons 20 prioriterte temaer. Han siterer hva en historie­student har å si om det som i dag under­vises i stedet:

Generally, they focus on the customs of a small subset of an ethnic population within a certain area at a certain time. One gets to know the habits of New York restaurant-goers in the 1870s or the makeup of various Caribbean ethnic groups in areas of Brooklyn that made up the West Indian Day Parade in the 1960s (real examples from my last year) very well, but the subject matter is so obscure that any hope for comparison or relevance is lost.

Den franske revolusjonen er mer interessant i seg selv enn sex under den franske revolusjonen, fort­setter studenten. Det er vanskelig å gi ham urett. Resultatet av den motsatte prioriter­ingen er etter Fergusons opp­fatning at verdens ledende akademiske nasjon ender opp som «United States of Amnesia» – hukommelses­tapets forente stater.

Mon tro om det ikke er nettopp et kollektivt, sosialt hukommelses­tap som inn­treffer når sam­funnets fremste utdannings­institusjoner knapt gir under­visning i historiens viktigste begiven­heter?

Ikke desto mindre fortsetter historien å fascinere. Den skaper sågar kassasuksesser: En suksessrik musical ved Broadway har lært bort mer historie enn jeg ville ha klart på tusen år, konstaterer Ferguson. Men denne gir neppe noen dyp forståelse. Det er ingen vei utenom bøkene, og alt tatt i betraktning bør man helst ha dem i sine egne hyller – og ta dem ut ofte.

Det er liten grunn til å tro at situasjonen er stort bedre i vårt eget land. Universitetene masse­produserer kandidater som ikke har all verden å gi til den opp­voksende generasjon.

Konsekvensen blir ikke bare at man ikke forstår sitt eget samfunn og hvordan det kom dit det er kommet. Fraværet av denne måle­stokken gjør også at man ikke forstår andres heller. Man har ikke engang kriterier for bedømmelse hverken av seg selv eller andre.

På sin egen hjemmebane stifter den vestlige sivilisa­sjonen i dag nærmere bekjent­skap med en annen historisk aktør med noe andre egenskaper enn våre egne. Vi blir fortalt at det er en normal, ja nærmest ønsk­verdig ting.

Med tiden fremstår den muligens som noe mindre ønsk­verdig, dog uten at folk helt forstår hvorfor det er blitt sånn. For å forstå konflikters dynamikk, må man vite litt om konflikter. For å vite litt om konflikter, må man kunne historien.

I sin tale siterer Ferguson noe den engelske filosofen og historikeren R.G. Collingwood (1889–1943) sa i 1939:

“We study history in order to see more clearly into the situation in which we are called upon to act. Hence the plane on which, ultimately, all problems arise is the plane of ‘real’ life: that to which they are referred for their solution is history.”

Britene så klart og var rede til å handle i 1939. La oss se oss rundt. Hvem besitter disse to kvalitetene i dag? Mon tro om ikke Douglas Murray har rett når han etter Stockholm-terroren sier at «forvirret og håpefull» er en gravskrift god som noen over vår tid?

Mest lest

Den franske tragedie

Folkesjela