Bildet: Fra en markering utenfor Åhlens i Stockholm mandag 10. april. Et faktum mediene ikke nevner er at det er svensker som sørger. Det finnes noen nysvensker blant dem, men det er en stor overvekt av innfødte. Slik har det også vært ved lignende markereringer, som Rosetoget etter 22/7, ved markeringen i Fælledparken i København etter Krudttønden og demoen mot IS i Oslo. De som burde vært med for å vise solidaritet, er der ikke. Foto: Christine Olsson / TT / Reuters / Scanpix.

Det er noen mennesker jeg beundrer mer enn andre – fordi de er kunn­skaps­rike, har sterk integritet og står for verdier og samfunns­syn som jeg støtter – ikke minst som kvinne. En av disse er samfunns­debattant Mina Bai. Hun har bakgrunn fra Iran og har bodd mange år i Norge. I dag skriver hun om Grønland, et parallell­samfunn på bloggen sin.

Mina Bai retter, etter min mening, berettiget kritikk mot diverse eksperter som hevder at vi i Norge ikke har parallell­samfunn. I det legger de ofte at vi ikke har såkalt «svenske tilstander». Dette er nok riktig, men det betyr ikke at vi ikke har parallelle samfunn som Mina Bai så riktig framhever. Hun trekker videre fram hvordan hun, som kvinne med innvandrer­bakgrunn, opplever å bo og leve i nærheten av Grønland i Oslo. Hun beskriver presset som kvinner opplever i forhold til å dekke seg til – og etnisk norskes manglende forståelse av det som skjer. Mange ser fortsatt på Grønland som et litt eksotisk område av hoved­staden, et område der de får kjøpt billige grønnsaker.

Jeg har opplevd det samme som Mina Bai beskriver, ikke personlig, men da jeg gikk sammen med en kvinne med bakgrunn fra Midt-Østen i Oslo sentrum en tidlig kveld. Blikk som fortalte henne at hun hadde for korte skjørt og for flagrende hår. Som Mina Bai også skriver; det har skjedd en utvikling, en utvikling i negativ retning.

Snart setter mange nordmenn seg til rette i stolen og skal følge siste runde i serien Skam. Det er umulig å være kritisk til denne serien; «alle» elsker denne serien, og en tøff jente med stram hijab, som visstnok skal være både munnrapp og gå på fest, er for mange nordmenn et bevis på at dette går bra, at vi egentlig står for de samme verdiene – hijab eller ei. Det blir vanskeligere, ikke lettere, å ta opp de problems­tillingene som Mina Bai retter søkelyset mot i sin kronikk; hijab er ikke tegn på under­trykkelse, vil mange da hevde. Punktum.

I mens er det mange kvinner og jenter i Norge, og kanskje særlig i Oslos østlige bydeler, som kjenner presset og forvent­ningene om å dekke seg til. Mange bidrar dessverre også selv til å stigmatisere de som velger å leve frie kvinneliv. I Sverige har dette kommet langt i en del forsteder; frigjorte kvinner, enslige kvinner; de er utsatt for trusler, de kan ikke gå ut på kveldstid – og noen kjenner seg presset til å flytte fra hjemmene sine. Dette rammer både kvinner med innvandrer­bakgrunn og etnisk svenske kvinner. Vi kan være på vei dit i deler av Oslo også – og det vil ramme oss alle.